Wenche, endelig er det fredag! Jeg tok meg en kopp kaffe mens jeg slappet av med fredagspraten din, og jeg sitter igjen med fine inntrykk, gode refleksjoner og noen spennende tanker jeg skal ta med meg inn i helgen. Dette med trening og fysisk fostring er noe jeg tenkte litt ekstra på etter å ha hørt deg. Er det ikke et fantastisk paradoks at en sliten kropp og et utmattet sinn faktisk får overskudd av å bruke det fantastiske maskineriet vi kaller kroppen vår? Det skulle man jo egentlig ikke tro. Derfor er det så utrolig viktig å ikke miste dette fokuset, slik som du beskriver det. Jeg vil heie på oss som er hverdagsatleter, som konkurrerer på øverste nivå i sporten å mestre sitt eget liv, egen hverdag og eget følelsesliv. Som i all annen idrett er egenfokuset avgjørende for suksess, og om man stadig sammenligner seg med andre vil det bære galt av sted. Samtidig kan man gi hverandre positiv tilbakemelding på det man ser, og ved å vise åpenhet om hvordan du utfører denne idretten lar du oss andre være sportskommentatorer på dine vegne. Jeg liker det jeg ser, Wenche, og du skal vite at jeg heier deg over målstreken hver gang!