God morgen!
Jeg er blant dem som ikke alltid henger med i svingene. Hodet mitt vil veldig mye, men jeg klarer ikke alltid å være så ivrig i resten av kroppen min. Så jeg kan tenke på masse lurt, men å gjennomføre det i praksis, kan noen ganger være ganske vanskelig. Det er for så vidt godt at hodet mitt ligger litt i forkant, men noen ganger kunne jeg ønsket meg litt bedre samarbeid. Det vil si at jeg kan være ganske så impulsiv, og ikke alltid ha full kontroll på alt som kommer i kjølvannet av en avgjørelse. Så da må man bare gjøre sitt beste der og da.
Det hender at jeg gjør noen blemmer, og da skjemmes jeg ganske fort. Men jeg kan ikke gå rundt å være sint på meg selv hele tiden heller. Så da har det blitt viktig for meg å kunne riste ting av meg igjen relativt kjapt. Det kan være at jeg gjør en feil, og opplever at andre blir sinte på meg. Da kan rullegardinet mitt gå helt ned, og det tar tid å se lyset igjen. Eller så kan jeg bli sint på noen rundt meg, og da må jeg kunne ta imot en unnskyldning og gå videre. Jeg tror ikke at jeg er den eneste som kan slite med det iblant. For meg så er det viktig å finne strategier som gjør meg hardere i topplokket.
Har du noen ganger snakket før du tenkte deg om? Eller så blir du overivrig, og tar hele styringa over andre mennesker i en diskusjon? Å jobbe med våre relasjoner og kommunikasjon, er så spennende. For vi trenger litt veiledning noen ganger. Da kan vi nemlig se ting fra et annet ståsted, og det kan løse mange konflikter. Det skjer ganske ofte at noen spør meg om jeg har ADHD. Rett og slett fordi jeg kan være ganske så intens, og snakke på inn og ut pust. Men jeg har ikke den diagnosen. Det har seg sånn at jeg er traumatisert, og da får man en del av den samme adferden.
Jeg har Post traumatisk stress lidelse, og det påvirker meg en del i min hverdag. Hjernen jobber i perioder med et enormt tankekjør, og det kan gå litt varmt i topplokket mitt. Men jeg kjenner meg selv veldig godt, og forsøker til enhver tid å regulere meg selv. Det kommer særlig til syne dersom jeg må utenfor min egen komfortsone. Altfor mange mennesker lever med denne diagnosen i stillhet. For det er ikke så enkelt å være åpen om det såreste man sliter med. Men jeg orker ikke å gå med maske, Så jeg er heller brutalt ærlig.
Det er lov å stille meg spørsmål om hvordan det fungerer i min hverdag. Men jeg håper også at dere respektere de grensene jeg setter for meg selv og min familie. Jeg verken kan eller vil dele alle detaljene fra min fortid. Men jeg velger å fortelle litt, så kan dere kanskje forstå meg litt bedre. Og tenk om min åpenhet kan hjelpe andre. Da er det verd å stå midt i det!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg