Nå føler jeg at vi egentlig ikke er så redde lenger. Der er jo tall som viser at vi beveger oss nesten akkurat som før denne karantenen startet. For min egen del , så merker jeg at frykten på en måte har dabbet litt av. Men så leser man på nyheter, og påminnes om at dette slettes ikke er over enda. Vi er heldige i Norge, som har lov til å bevege oss utendørs i små grupper. Men klarer vi å holde fokuset på de reglene som gjelder? Jeg frykter at det ikke blir holdt godt nok.
Det skremmer meg litt. For jeg ønsker at dette skal forsvinne snart, og vi må unngå at tallene vokser igjen. Vi kommer til å ha en annerledes sommer i år, og vi må ta forhåndsregler alle sammen. Meg selv inkludert. Jeg leste en artikkel i går, og det gjorde så sterkt inntrykk på meg. Det var et intervju med en sykepleier, som jobbet på et sykehjem hvor Corona medførte flere dødsfall. Å lese hennes ord om hvordan pårørende måtte håndteres, satte spor inni meg. Det var så sterkt, og vi som slipper unna aner ikke omfanget. Det sitter en dyp respekt i meg, for de tapre sjelene som jobber i helsevesenet. De har en nådeløs oppgave i disse tider.
Vi kan ikke gjemme oss bak påstanden om at kun eldre mennesker dør. Faktisk så vet vi jo dessverre at der finnes unge mennesker som faller bort akkurat i disse dager. Så kanskje vi skal unngå den turen på stranden akkurat nå? Eller passe ekstra på avstander i parkene? Klarer vi ikke å ta litt bedre vare på hverandre? Eller skal vi gå i fella? Tenk litt på hvordan du håndterer denne situasjonen i din hverdag, Og så gjør vi alle sammen den dugnaden, som fortsatt pågår!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
Bli gjerne med i Mestringsklubben!
