God kveld!

Jeg har nå kommet godt i gang hos psykomotorisk fysioterapi ved Sanden helsesenter her i Mandal. Det har vært en overgang for meg å tenke litt annerledes angående trening. Og jeg trenger virkelig at fysioterapeuten holder meg litt i ørene, og får meg til å ta det litt mer forsiktig. Jeg kjenner at jeg vil så mye mer enn det som er fornuftig. Nå har jeg gitt henne beskjed om å virkelig sette meg på plass dersom jeg ikke lytter på det hun sier.

Det burde være mulig for en voksen kvinne å holde seg til det legene sier. Og ja, jeg merker jo at kroppen sier i fra dersom jeg gjør for mye. Men likevel jobber hodet mot meg, og forteller meg at jeg må være mye bedre. At jeg ikke kan være så dårlig, og at det burde være mulig å pushe seg selv enda litt mer. Det er rett og slett en skadelig tanke som jeg har i mitt eget hode, og som jeg må forsøke å bli kvitt over tid. Jeg føler på en måte at lysten til å motbevise alt det vonde fra barndommen, overstyrer den sunne fornuften.

For jeg hatet all av fysisk aktivitet i min oppvekst. Gymtimene var et sant mareritt i absolutt alle år, og det har vært mye angst knyttet til fysisk aktivitet. Nå har jeg som voksen fått bedre kontroll over vekt og kropp. Og jeg har noen ganger fått kjenne på den ultimate mestringsfølelsen som  fysisk aktivitet kan gi. Og så slutter tankekjøret mitt når jeg er i fysisk aktivitet. Det er så befriende og deilig. Jeg vet at det er mye av årsaken til at jeg nå kjenner på sorg over å ikke kunne presse meg hardt nok.

Kroppen min er skadet, og jeg er nødt til å ta vare på det som er igjen. Fysisk sett så har jeg tatt mange steg, og jeg er på vei mot en sunnere hverdag. Det vil selvsagt hjelpe meg gjennom hverdagen, og gjøre meg sterkere både fysisk og psykisk. Nå ligger utfordringen i å skynde meg langsomt. Være glad for all den fysiske aktiviteten kroppen faktisk tåler. Jobbe med kroppen, og ikke mot den. Heldigvis har jeg fått god kjemi med fysioterapeuten.  Og det kommer til å hjelpe meg i denne prosessen her.

Nå har jeg gjennomført første økten, og jeg er optimist. Det føles veldig godt at der er noen som ser meg, og som kjenner min kamp. Som ønsker å hjelpe meg gjennom disse stegene, og holde meg tilbake når det behøves. Tenk om jeg nå kan finne en ro med dette, og ikke hele tiden jage etter å være enda flinkere? Det er en lang vei å gå, men jeg har tatt de aller første stegene på riktig vei!

Klem fra Wenche