Hva har skjedd med meg?

Jeg klarer ikke helt å skjønne alt som skjer. For hvem er jeg egentlig blitt? Hvor forsvant den gamle Wenche, og savner jeg henne? Klarer jeg å finne meg selv i denne nye drakten? Det er så utrolig rart å kikke på bilder. For jeg kjenner meg nesten ikke igjen selv engang. For der er så mye som er annerledes på utsiden. Men jeg har også forandret meg på innsiden. Men ikke alltid i samme tempo, og det kjenner jeg litt på iblant. Jeg liker det jeg ser nå, ikke misforstå meg. Men det tar tid for meg å bli skikkelig kjent med denne dama.

For jeg var ikke særlig opptatt av lange negler, eller langt hår. Det enkle var det beste for meg på den tiden. Kort hår, og så lite feminin som mulig. Noen korte perioder hvor jeg brukte litt sminke og pene klær i jobbsammenheng. Men på fritiden min så orket jeg ikke å prøve engang. Nå er jeg så glad i både sminke, mote , negler, vesker ,sko og hår. Og jeg koser meg med å ta bilder av meg selv! Det er så merkelig hvordan livet kan snu. Og jeg undres hvor alt dette har ligget begravd inni meg i alle år. Det gjør meg både trist og stolt på samme tid. Trist fordi jeg ikke har kunnet være meg selv før nå. Men utrolig stolt over den endringen jeg går gjennom nå.

Det handler om å la ting gå, og åpne opp stengte rom. Lukke de dørene til rom som inneholder vonde og destruktive ting. Og heller åpne opp de rommene som inneholder varme, glede, kjærlighet og selvtillit. For en prosess dette er for meg! Der vil alltid være kritikere som ikke synes noe om meg og mitt. Men det gidder jeg ikke å ta på alvor engang. For jeg føler meg tryggere, og jeg føler meg vel. Faktisk så klarer jeg endelig å føle meg skikkelig fin. I hvert fall en gang i blant. Alt er trening på hvordan livet skal få lov til å være. En dag om gangen er nok. Og jeg lever den fullt ut.