God morgen!
Jeg har gjennom hele livet følt meg ganske så annerledes. For jeg har ikke klart å finne den samme tryggheten i hverdagen, før i de siste årene. Å vokse opp uten selvtillit og med knust selvbilde, er alt annet enn enkelt. For man har en helt annen oppfatning av seg selv, enn det som faktisk er reelt. Og det er ikke sånn at man bare kan trykke på en knapp, så blir alt bra igjen. Den konstante letingen etter en selv, er noe som virkelig suger krefter ut av en. Det har jeg kjent på i så mange år, og jeg er fortsatt i ulike prosesser. Frustrasjonen har til tider vært så enorm, og jeg har i perioder hatt null kjærlighet til meg selv. Det er uten tvil svært skadelig for et menneske. Gjennom samtaleterapi og musikkterapi, så har jeg gradvis åpnet meg opp. Blitt kjent med hvem jeg egentlig er, og hvor jeg er i dag. Men aller først måtte jeg bli kjent med den lille jenta inni meg. Den jenta som jeg aldri følte eierskap til ,og som jeg ikke likte i det hele tatt. Helt tilbake til barndommen, og plassere de ulike årsakene på riktig sted. Gradvis har jeg blitt glad i den lille jenta, og akseptert det som har skjedd med henne. Jeg liker det fortsatt ikke, men jeg belaster ikke den lille jenta lenger. Så har jeg gradvis jobbet meg fremover, og blitt kjent med den tenåringen som jeg var. Hvorfor jeg var så sint, og hvorfor jeg tok de valgene som ble så skadelige. En smertefull prosess, og jeg har virkelig jobbet hardt med meg selv. Der har jeg hatt ekstra god hjelp fra terapien, og fra mindfullness. Ulike verktøy som har hjulpet meg gjennom disse stadiene.
Nå som voksen, så har jeg igjen forandret meg. Det har skjedd mange rare ting med mine følelser, og med hva jeg liker. De siste månedene så har jeg blitt kjent med meg selv, og funnet en voksen kvinne. En dame som ønsker å pynte seg. Som våger å ta plass, og som elsker å stå på scenen. Musikken gjør meg sterkere enn noe annet. Og jeg har måtte tillate meg selv å bli mer feminin. Det er har vært en del rare ting. Og jeg har noen ganger virkelig vært litt skremt av meg selv. Men så husker jeg på det som jeg har lært underveis. Følelsene mine har vært som mange pioner. Totalt klemt sammen, men må ønsker jeg å blomstre. Ta plassen min, og vise mine flotte farger. Endelig har jeg blitt meg. En person som fortsatt er i utvikling, men som er voksen og i en bedre balanse. Det er så deilig å kjenne på, selv om det til tider skremmer vettet av meg. For alt er nytt, og jeg forsøker å følge magefølelsen min. Stole på mine egne valg, og våge å åpene opp alle de stengte slusene. Dette har vært en befriende sommer for meg på mange områder, og jeg håper at dere liker det!
Klem fra Wenche