Jeg har nå vært aktiv på sosiale medier og med blogg i noen år. Det har vært en spennende reise for min del, og det har vært naturlig å ta noen konkrete valg underveis. Tidene endrer seg så fort, og teknologien utvikler seg i en ekstrem fart. Vi kan nå ut til hele verden i løpet av noen tastetrykk, eller via telefonen vår. Og hva er egentlig greit å dele? Er det blitt fritt frem for absolutt alt i samfunnet vårt nå? Jeg kjenner at det trigger noen følelser inni meg, og tenker at det er på tide å skrive litt mer om mine tanker rundt dette her nå.
I mine kanaler så er det kun jeg som bestemmer innholdet. Dermed er det også jeg som alene har ansvaret for hva som deles. Selvsagt prater vi om det her hjemme, og min mann er delaktig i de avgjørelsene som tas. Likevel kjenner jeg at det er mine ord som står skrevet, og mine bilder som deles. Da må jeg kunne se det om ti år også, og kjenne at det fortsatt er og. Den viktigste avgjørelsen jeg har tatt for mine kanaler, har vært å holde barna mine utenfor. Det er noe som jeg personlig synes er veldig viktig, og helt riktig for oss.
Likevel har jeg fått kritikk fordi jeg skriver om mammarollen. Det er lov å ikke like det, og reagere på det. Men jeg vet at det er en så viktig del av meg som menneske, at det føles unaturlig å ikke dele tanker og følelser rundt det. Jeg ønsket ikke at mine barn skulle være på hundrevis av bilder på internett, og har derfor ikke postet noen bilder av dem på bloggen min. Takk og pris for at vi valgte det helt fra den spede begynnelsen. Til og med da vi giftet oss, så valgte vi å ikke dele bilder der de var med.
Man kan nemlig skrive om et bryllup eller en konfirmasjon, og likevel ikke la barnet sitt bli eksponert. Det er fullt mulig å dokumentere noe kjekt i livet, uten av det absolutt må brukes bilder av barnet i alle slags situasjoner. Her hjemme så har det vært så viktig for oss, og det er noe som vi aldri har vært uenige om heller. Så vet jeg også at det er opp til hver enkelt forelder å ta det valget. Og jeg respekterer av der finnes ulike meninger om dette temaet.
For min del, så reagerer jeg aller mest når barna brukes i reklamer. Som små barn, har de ikke et valg om å ville delta på det eller ikke. Og det er blitt så vanlig at det skremmer meg. Vi som er voksne, må tenke oss om noen ganger. Er pengene det viktigste, eller skal man skjerme ungene sine litt mer? Det må være lov å stille spørsmålet. Man må faktisk ta et valg, og så stå inne for det i all fremtid. For min del, så er jeg glad for å vite at ungene har vært skjermet fra det. Det holder at mitt ansikt er overalt på internett.
Klem fra Wenche