Jeg er så heldig som har fått en del nye følgere på mine kanaler. Og der har jeg fått spørsmål om å dele litt av min hverdag med Post Traumatisk Stress lidelse. Jeg har skrevet en del om dette temaet før, men jeg håper det er ok at der kommer ut et innlegg. For jeg vet hvor utfordrende det kan være å leve en vanlig hverdag med denne diagnosen. Post Traumatisk Stress lidelse er en alvorlig angst lidelse som kan komme i kjølvannet av traumer eller langvarig psykisk vold.
Jeg fikk min diagnose fordi jeg ble grovt mobbet i hele grunnskolen, og psykisk vold, ydmykelser og trakassering i store deler av mitt voksne liv. Å leve med angst kan til tider være svært vanskelig. Men jeg har nå hatt diagnosen i noen år, og jeg vet hva som kan trigge meg til et angstanfall. Det kan være et ord, en setning, en lyd eller lukt. Noe som på en eller annen måte setter kroppens alarmsystem i aksjon i løpet av sekunder. Selv om jeg er trygg, så kan slike ting enda skje i min hverdag.
For min del så merket jeg det aller mest da jeg ble samboer med min kjære ektemann. Da ble kroppen min sittende fast i alarmberedskap over lengre tid. Dersom han var stille, så var jeg sikker på at han var sint på meg. Jeg fikk mange panikkangst anfall i starten av vårt samboerskap. Det tok veldig lang tid før jeg klarte å roe meg ned. Nå har jeg bodd her siden 2015, og jeg er fortsatt ganske så skjør dersom han blir irritert, sint eller stille.
Vi har snakket masse sammen om dette. For det er til tider ganske vanskelig for både ham og meg. Men kroppen min er i ferd med å huske at han er snill mot meg. Det er jo viktig at jeg eksponerer meg for hans følelser. For han skal jo ikke gå på nåler når han er hjemme sammen med oss andre. Jeg vil si at kommunikasjon er alfa og omega når det kommer til denne diagnosen. For de nærmeste må få den kunnskapen de trenger for å kunne forstå reaksjonene dine.
Det har vært veldig viktig for meg å ha forutsigbarhet og trygge rammer. I begynnelsen så var de grensene meget smale. Men med tiden så har jeg eksponert meg selv gradvis til ulike situasjoner, og tatt i bruk ulike mindfullness verktøy. Så jeg anbefaler å ta et mindfullness kurs for å få hjelp til å bearbeide ulike tanker og følelser. Og jeg vet at det kan virke litt rart i begynnelsen, men jeg bruker det daglig. Det gjør meg roligere. Man må eksponere seg gradvis, og ikke mure seg helt inne i seg selv.
Jeg kan ikke gi Deg noe som fjerner plagene. Men jeg forsøker å gi Deg et håp om bedring. For det handler om å ta små steg om gangen. Fortelle seg selv om igjen og om igjen at man er trygg nå. Selv om kroppen iblant kjører over fornuften min, så blir jeg stadig bedre. For jeg lar ikke sykdommen styre hele livet mitt. For meg så er det aller viktigst å takle en så vanlig hverdag som mulig. Men skadene er store, og jeg må regne med å ha det resten av livet. Heldigvis så styrer jeg skuta mer og mer på egenhånd. Det kan Du også klare!
Spør meg gjerne om noe er uklart, eller Dere ønsker å lære mer om det. Jeg svarer så godt som jeg kan ut i fra egne erfaringer. Men jeg vil presisere at jeg ikke har noen form for psykiatrisk utdanning. Ring gjerne Mental Helse sin hjelpetelefon dersom Du trenger noen å snakke med 116 123!
Vi blogges!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram !
Snapchat; wencheblogg