Jeg fikk et spørsmål direkte til meg nå i høst. “Hvorfor er Du så nådeløs mot Deg selv, Wenche?” Det var et spørsmål som jeg ikke forventet. Og jeg kjente med en gang at det trigget frem følelser inni meg. For vedkommende hadde helt rett. Jeg er nådeløs mot meg selv! Men det er ikke noe som hjelper meg videre i livet. Når jeg konstant skal kritisere meg selv inni hodet mitt. Da undergraver jeg jo min egen fremgang. Det er noe som jeg måtte tenke nøye over. Jeg er egentlig aldri fornøyd med det som jeg får gjort. Der er liksom alltid noe som jeg kunne gjort enda bedre.
Det er fint å sette krav til seg selv. For man trenger jo en personlig utvikling. Men det kommer til et punkt hvor det går over til å bli negativt. Jeg er plaget av flink pike problematikken hele tiden, og er skikkelig streng mot meg selv. Det er faktisk jeg som gir meg selv mest juling. Mennesker rundt meg ser at jeg gjør mitt beste, og de forstår mine utfordringer i forhold til min helsesituasjon. Men jeg klarer det ikke selv. Jeg skulle alltid gjort enda mer, eller enda bedre. Nå vet jeg at dette er noe som jeg må ta tak i. For jeg vil fremover i livet mitt. Da må jeg gå i det tempoet som er forsvarlig for meg. Ikke løpe fremover som om jeg har styggen sjøl rett bak meg!
Dette er en prosess som jeg nok alltid må jobbe med. For det er noe som er innarbeidet i meg siden barndommen. Mobbingen har satt veldig dype spor i meg, og det preger meg fortsatt den dag i dag. Det er ganske trist å tenke på. Men jeg forsøker etter beste evne å komme meg videre i livet. Jeg kan huske at jeg bestemte meg for en ting på barneskolen. De andre elevene kunne godt si at jeg var stygg i utseendet. Men de skulle aldri kunne si at jeg var dum i tillegg. Så jeg kastet meg over skolebøkene, og fikk ganske gode resultater. Det er fint å være glad i å jobbe. Men det må holdes på et nivå som ikke er skadelig, og som ikke lager for mye stress og press.
Jeg merket denne problemstillingen veldig når jeg jobbet med Datakort kurset. Det var jeg som hadde altfor store forventninger til meg selv. Plutselig la jeg et enormt press på mine egne skuldre. For jeg måtte jo lære dette kjemperaskt. Det var ikke snakk om at jeg skulle feile. Kanskje ikke så rart at jeg til tider virkelig slet med meg selv. Det er både godt og vondt å være klar over sine egne utfordringer. Men jeg er takknemlig for at jeg fikk dette spørsmålet. For det fikk meg til å tenke over min egen hverdag. Og da kan man ta tak i tingene selv. Det er en lang vei. Men jeg håper at jeg med tiden kan bli snillere mot meg selv. Og faktisk tro selv at jeg er god nok!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
