Hvorfor føles det som et nederlag på bli uføretrygdet?

Jeg har vurdert frem og tilbake hvordan jeg skal skrive dette innlegget her. For det handler om et emne som er sårt og vanskelig for meg personlig. Det har seg sånn at jeg i de siste månedene har hatt en rekke møter med en gruppe som hjelper meg litt med veivalg. I denne gruppen har NAV, fastlege, terapeut og min tillitsperson vært med meg. Det har vært godt å ha en slik gruppe rundt seg. Men samtidig så føler man seg ganske så avkledd når man må snakke om sitt eget privatliv. Jeg er takknemlig for at de ønsker å hjelpe meg. Men jeg har felt mange tårer underveis. For det er ikke så enkelt når man skal legge planer for fremtiden.

Nå er tiden kommet for å ta noen valg. For jeg må velge veien videre. Min helsesituasjon ser ikke ut til å bli vesentlig bedre de nærmeste årene. Vi har diskutert oss gjennom ulike løsninger. Men det viktigste er at jeg får en hverdag som inneholder minst mulig stress og økonomisk press. Vi har kommet frem til at jeg må søke om 100% uføretrygd. Det er noe som jeg har vanskelig for å godta. For det føles på mange måter som et stort nederlag. Jeg skal fortsatt ha WeLG Foredrag. Men jeg har innsett at det vil ta veldig lang tid før det blir noe som jeg kan leve av økonomisk. Mine sykdommer blir verre dersom jeg har for mye stress og press. Da er det ikke lurt å ta en gradert uføretrygd. Heldigvis kan jeg endre det om noen år dersom livet endrer seg.

Jeg kjenner at det er ganske vanskelig å takle det. For jeg har ikke sett det for meg. Men livet har gitt meg så mange smeller. Kroppen min trenger ro. Hodet trenger en pause fra alt som er vanskelig. Jeg føler kanskje at alle andre er mer forberedt på denne løsningen en det jeg er selv. For jeg har alltid sett for meg en aktiv yrkeskarriere. Her sitter jeg som 41 åring, og har sendt inn uføretrygd søknaden. Alle fagfolkene er enstemmige om at dette må bli løsningen for meg. Men jeg vet at det kommer til å ta tid før alt er ok. Jeg føler at vi har hatt en grundig prosess rundt dette, og at vi er enige om avgjørelsen. Så får jeg jobbe meg gjennom mine egne følelser underveis. Det er viktig for meg å kunne fortsette med mine kanaler og musikken. Det har jeg lov til ,så da kommer det til å bli greit likevel.

De som kjenner meg, vet at helsen min ikke er bra. Men jeg har en sterk vilje. Det handler om å kunne være en ressurs for samfunnet selv om jeg blir uføretrygdet. Det kan godt hende at jeg får andre muligheter når årene har gått. Man vet ikke hva som venter rundt neste sving. Jeg skal forsøke å gjøre mitt aller beste uansett. Så får kroppen min avgjøre hva som kan gjøres. Det er viktig for meg å være ærlig med Dere om dette. Jeg håper at Dere skjønner mine følelser rundt dette. Jeg fortsetter som før når det kommer til blogg og Youtube. Musikken skal få mer plass i livet mitt. Så får foredrag og nettkurs komme etter hvert som helsen og økonomien bedrer seg!

Vi blogges!

Følg gjerne WELG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!

2 kommentarer
    1. Du må vite at du er en ressurs for samfunnet uansett. Du har barn, samfunnets fremtidige arbeidskraft. Du tar deg av hus og hjem, og der er det alltid ting som skal gjøres. Du er noens venn, det er en ressurs, du har disse kanalene dine , musikken. Altså en ressurs for andre på mange ulike måter. Man må se det positive. Når kropp og hode ikke helt vil det viljen vil, så må man innrette seg deretter. Viktig å trimme litt, ta vare på det man kan av helsen, både for deg selv og for familien. Det er også en jobb, det. Som om ikke jeg vet alt om den saken.

      Lykke til videre! 👍🏻

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg