De siste årene har jeg snakket veldig åpent om psykisk helse. Jeg har snakket om det her på bloggen, og på Youtube kanalen min. Det har også vært noen anledninger hvor jeg har holdt innlegg og foredrag. Dette er til tider en krevende jobb for meg. For jeg må bruke mine egne erfaringer. Men likevel velger jeg altså å holde på med dette jevnt og trutt. Hvorfor velger jeg det? Hvorfor orker jeg å sette meg i en slik situasjon gang på gang? Jeg har flere grunner til det, og vil gjerne skrive litt mer om det her i dette innlegget.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Aller først må jeg si at det føles naturlig for meg å være åpen. Jeg har levd bak en maske i altfor mange år. Det førte ikke noe godt med seg, og det har vært vanskelig å komme seg gjennom det. Men når jeg endelig våget å være meg selv, så var det en stor lettelse for meg personlig.  Jeg orket ikke tanken på å måtte lyve resten av mitt liv. For jeg kunne ikke svare at alt var ok med meg, når sannheten var en helt annen. Jeg har slitt skikkelig i mange år, og det har kroppen tatt skade av. Ved å velge åpenhet har jeg stort sett kun møtt velvilje og støtte. Men jeg har også fått meg noen smertefulle smeller.

Jeg kjenner mange mennesker som sliter. Og veldig mange sliter i det skjulte. De klarer ikke å sette ord på  det som de egentlig føler. Jeg har så mange eksempler på mennesker som har takket meg for min åpenhet. For de sier at mine ord hjelper for dem. Og at jeg er med på å gi dem styrke til å få hjelp. Det er sterkt for meg å høre. Jeg skulle så inderlig ønske at stigmatiseringen rundt psykisk helse kunne forsvinne! For der er så altfor mange som sliter i skjul. Og de kan vi ikke få hjulpet. Dessverre går liv tapt fordi man ikke orker å snakke om det vonde. Norge har et stort problem når det kommer til antall selvmord. Det kan vi ikke gjemme vekk. Men vi må gjøre det vi kan for å øke åpenheten, og øke tilgjengeligheten av fagfolk.

Å se at et annet menneske faktisk skriver eller prater åpent om livets utfordringer, kan være med på å hjelpe et annet menneske. Og jeg mener helt klart at vi trenger vanlige mennesker som snakker høyt om livets utfordringer. For vi er helt vanlige mennesker. Det trenger ikke være noe særlig annerledes med oss. Men vi har fått erfaringer som gjør at vi sliter. Vi skal alle sammen være trygge på at samfunnet har plass til oss. Uansett om vi er rike eller fattige. Om vi sliter, eller om vi har det godt. Samfunnet består av et mangfold, og vi må ta vare på alle sammen. Jeg ønsker å gjøre min del for samfunnet.

Jeg har en del erfaringer i livet som jeg virkelig ikke unner noen andre å ha. Og jeg deler ikke alt, Men jeg velger å være åpen så langt det lar seg gjøre. Når jeg kan bruke min historie som en ressurs, så er jeg ikke lenger kun et offer! Det er en viktig brikke i mitt personlige puslespill. Det er veldig viktig for meg å kunne brukes til noe fornuftig. Jeg nekter å kun være en byrde for samfunnet. Heldigvis er der plass til meg også. Selv om jeg noen ganger må kjempe veldig hardt. Men kan jeg hjelpe en person, så er det verd det!

Vi blogges!

Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!