Det er noe som plager meg rett som det er. Noe som jeg har tenkt på i mange år faktisk. For det er vanskelig for meg å forstå meg selv, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke tok igjen. Hvorfor lot jeg alle de andre barna få hetse meg hver eneste dag? Hva hadde skjedd med meg som resulterte i at jeg bare lot dem holde på? Med det sinnet som jeg alltid har hatt inni meg, så burde jeg jo bare ha kjeftet tilbake. Faktisk så kunne jeg gitt dem juling også . For jeg var sterk.
Men jeg gjorde ikke noen verdens ting. De første årene så fortalte jeg det aller meste hjemme, og mine foreldre forsøkte å hjelpe meg. Men det ble ikke bedre, og til slutt så gav jeg bare opp. Sluttet å si noe som helst om mobbingen. Jeg bare led i stillhet, og var svært hissig hjemme. Utad så smilte jeg til alle. For jeg ville ikke vise hvordan jeg egentlig hadde det der og da. Det plager meg fortsatt at jeg bare lot det skje med meg. Men jeg var jo bare et barn.
Dersom noen er stygge mot meg i dag, så sier jeg i fra. Faktisk så er jeg rett og slett rasende dersom jeg blir behandlet dårlig. Det er litt vondt å ha så sterke følelser inni seg hele tiden. Men jeg bærer på en sekk som er ganske så tung. Noe i meg blir aktivert ekstra sterkt dersom jeg opplever vonde ting, og jeg sier brutalt i fra. Min far pleide ofte å si at jeg hadde et blikk som kunne drepe. Og det er faktisk helt sant. Og det er ikke særlig kledelig.
Jeg har ikke noen mulighet til å få endret på fortiden. Så jeg jobber med fremtiden. Det har vært viktig for meg å bruke mindfullness i hverdagen. For da ble jeg kjent med meg selv, og jeg forstod hvor følelsene kommer i fra. Jeg er glad for at sinnet mitt avtar etter hvert som ting kommer lenger på avstand. Men ingen skal komme her, og si at det er lett. For livet er ikke en dans på roser. Men det er likevel godt å leve!
Vi blogges!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
