God morgen!
Jeg har mange ganger undret meg over hvordan andre mennesker legger seg opp i andres liv og avgjørelser. Det er akkurat som at de ikke kan klare å akseptere enn annen livsvei, enn sin egen. For meg så blir det skikkelig feil, og jeg kan bli fryktelig irritert over diverse utsagn. Jeg har ikke noe med hva andre vil bruke sitt liv på, og hva de skal fylle hverdagen sin med. Og som voksen, så merker jeg at det provoserer meg når andre forsøker å bestemme over meg. Jeg er ikke en liten jente lenger, og jeg trenger frie tøyler som voksen dame. Å bli sterk nok til å kunne leve livet mitt akkurat sånn som jeg ønsker, har virkelig vært krevende og utfordrende. Men jeg har brutt ned mange stengsler, og jeg har banet meg fremover sammen med min lille familie. Så hva er egentlig et A4 liv i dag? Hvilke kriterier skal man liksom forholde seg til i dagens samfunn? Klarer vi å ha rom nok for oss alle sammen? Feie for vår egen dør, og la naboen få drive på med sitt. Vel, så lenge der ikke foregår kriminalitet så har vi ikke noe med det. Vi skal gripe inn dersom der skjer vonde ting, men ellers mener jeg vi må la folk få fred i sitt privatliv.
For meg så har følelsen av å ikke passe inn, økt etterhvert som de voksne kravene har kommet mot meg. Det var akkurat som at jeg ble kvalt, og ikke fikk puste. Jeg ville være ansvarsfull, og pliktoppfyllende overalt. Men jeg kjørte meg selv fast i en blindgate. Uten å kunne se de andre mulighetene som faktisk var i nærheten. Mye av dette presset, la jeg selv på mine skuldre. For inni hodet mitt, så var det ikke riktig sortert. Masse galt hadde allerede skjedd i mange år, og jeg var skadet. Men så fikk jeg se et håp lenger fremme, og jeg klarte å ta viktige valg. Bryte ut av det som var skadelig, og starte med blanke ark igjen. Det var skummelt, men helt nødvendig for meg. Når man da skal klare seg alene, så blir der mange inntrykk på en gang. Man ser hvor vellykkede andre mennesker ser ut til å være, og så blir man deprimert av sin egen situasjon. Heldigvis har jeg brukt tid, og jeg har tatt i mot hjelp. Blitt vant med å takle hverdagen, og stå stødig i meg selv. Det har tatt sin tid, og jeg har tatt avstand fra mange mennesker underveis. For jeg måtte finne meg selv. Uten for mange involverte.
Når man endelig da klarer å puste fritt, så føles verden som et fantastisk sted. Med så mange muligheter som venter på meg. Jeg kan ikke forandre på noe av det som har skjedd før, så da må man fokusere på fremtiden. Og som jeg gleder meg til å oppleve den! Herlighet, så mange drømmer og visjoner som skal jobbes med nå. Når tryggheten endelig kom på plass, og jeg fikk noen å dele livet mitt med. Ja, da fikk jeg endelig den partneren som kunne gå veien sammen med meg. Som kunne lære meg hva som var godt nok, og viste meg en ny hverdag med masse kjærlighet og omsorg. Jeg kan fortsatt bli satt ut av hva andre mennesker mener om meg. Men samtidig som er det ikke jeg som har feilen der. For hva trenger andre å legge seg oppi mitt liv for? Jeg trives godt med den personen som jeg er i dag, og er klar over at jeg noen ganger velger en annen vei enn andre. Men det er meg. På godt og vondt. Og jeg har ikke tenkt å bruke en kalori på å etterligne noen andre der ute. Vi må gi hverandre lov til å være oss selv.
Klem fra Wenche
