God kveld!

Ja, da er en ny uke allerede godt i gang, og jeg holder meg i aktivitet. Det er jo det som er viktig, når man ønsker seg en lettere og sunnere kropp. Noe som jeg har jobbet mot i så utrolig mange år. Jeg har blitt betraktelig lettere i løpet av disse årene, og det er jeg selvsagt glad for. Men kroppen min er enda for tung, og min helsesituasjon kunne jammen meg ha vært bedre. Jeg kjenner nå at etter så mange års kamp, så ønsker jeg mer hjelpe fra min fastlege. Og jeg vurderer å ta i bruk slanke medisin. Det sitter langt inne, men nå føler jeg at tiden er inne for å ta i mot hjelp. Det er jo faktisk sånn at overvekt/fedme er en kronisk sykdom, og ikke bare latskap.

Jeg blir matt når jeg møter slike holdninger som forteller meg at det “bare er å skjerpe seg”. Det handler om så utrolig mye mer enn kun det. Ja, det er mitt ansvar hva jeg putter i munnen min. Det er min oppgave, og jeg skylder ikke på noen andre der. Men når man faktisk spiser sunt, men likevel er for tung så må man kunne ta imot hjelp uten å skjemmes. Mine revmatiske lidelser gjør det umulig for meg å kunne trene like hardt eller mye som jeg ønsker. Og da sliter jeg med å forbrenne nok kalorier. Legetime er nå bestilt, og jeg er spent på hva vi kommer frem til i sammen. Heldigvis har jeg en forståelsesfull fastlege, så jeg vet jeg blir godt tatt i mot.

Det har vært mye fokus rundt overvekt/overspising de siste ukene, etter at Else Kåss Furuseth slapp sin nye tv serie om temaet. Jeg ønsker å applaudere henne for hennes åpenhet, og også gi honnør til resten av gjengen som var med i serien. Dere traff meg midt i hjertet så mange ganger, og jeg kjente meg sånn igjen i det som ble sagt. Selv har jeg nemlig levd med en overspising spiseforstyrrelse siden jeg var liten jente. I altfor mange år lot jeg følelsene bestemme, og maten skulle lindre på alt det vonde som jeg kjente på. Dette har vært en svært hard kamp for meg i alle disse årene, og heldigvis er jeg på et mye bedre sted nå. Men jeg er ikke friskmeldt fra det.

Sannheten er at jeg må kjempe hver eneste dag, og være veldig bevisst på hva jeg spiser. Jeg legger på meg bare av å se på chips bollen. Sånn føles det  noen ganger. Vi skal være glad i oss selv akkurat sånn som vi er. Det begynner jeg også å være. Men jeg kjenner på en trang til å bli lettere. Kunne ha en kropp som klarer mer, og som ikke må bære på så mange kilo hver eneste dag. Dette kommer til å ta lang tid, men jeg er villig til å kjempe videre. Bare med litt drahjelp underveis, sånn at jeg ikke mister motet helt.

Takk for at du leser!

Klem fra Wenche