Jeg biter i det sure eplet!

Denne helgen har jeg hatt både oppturer og nedturer. Sånn er jo livet, og noen ganger så blir det store kontraster. Men så er det jo den måten vi lærer på, og kan lage nye retningslinjer i egen hverdag. Jeg har lært at jeg kan mestre ganske store oppgaver helt alene, og at jeg har kropp som da vil gi meg juling i etterkant. Det er på en måte baksiden av medaljen. Jeg må bare erkjenne at sånn er det, og så må jeg lage en plan som ikke tar helt knekken på meg.

Mine utfordringer skal på ingen måte få stoppe meg! Det er helt sikkert og visst. Men jeg må nok en gang bite i det sure eplet, og sette inn mer tid til hvile. Jeg hater det, og blir nokså irritert av å skrive dette atter en gang. Men jeg lærer nok kun på den harde måten. Mine drømmer skal nås, og jeg vil så inderlig gjerne få det til. Så jeg må bli finne en gylden middelvei, som både kropp og sinn kan leve med. Du tenker kanskje at dette burde du ha visst på forhånd. Vel, det er ikke alltid kroppen gir ut faresignaler før det smeller.

Nå har jeg planlagt den kommende uken, og har lagt inn et mer romslig tidsskjema denne gangen. Så får vi bare ta en dag om gangen, og lære av de feilene som man gjør. Jeg er ikke den eneste som opplever at kroniske smerter faktisk krever mye energi, og at vi noen ganger ikke klarer å stabilisere oss godt nok. Men denne smellen var ikke særlig god, så jeg skal passe meg litt for akkurat dette i tiden som kommer.