I dag er det 16 år siden en liten gutt ble født på et sykehus i Sør Korea. Og en mamma gikk gjennom en fødsel vel vitende om at denne gutten skulle hun gi fra seg kort tid etterpå. For meg så blusser det opp så mange tanker og følelser hver eneste gang mine barn har sine bursdager. Det handler ikke bare om gleden over at de vokser til, og blir flotte gutter. Nei, det er noe inni meg som sender varme tanker til en dame som jeg ikke kjenner. Som befinner seg på andre siden av jorden, og som jeg ikke vet så mye om. Men jeg vet at hun ønsket det aller beste for sønnen sin. Og at hun måtte gi det mest dyrebare hun hadde, over til noen fremmede.

Hun gav meg oppgaven om å være hans mamma. Riktignok via Verdens Barn, men hun stolte på at de ville finne en ny familie. Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen av å se min eldste sønn for aller første gang. Å være den første som fikk ham i armene, og den første klemmen. Lukten av baby, og hvor høyt jeg allerede elsket ham. Sånn har det vært med begge barna. En ubeskrivelig mengde kjærlighet som nesten ikke kan beskrives med ord. Å signere et papir, og så var jeg mammaen hans. Det er så sterkt å tenke tilbake på. Mine foreldre var med oss begge hentereisene, og det betyr masse for meg den dag i dag.

Livet ble ikke så enkelt som vi ønsket og håpet på. Vi har lagt noen harde år bak oss, men vi er sammen. Og jammen meg er vi sterke som et team, og vi koser oss her i Mandal. Min kjære mann har gått inn med hele seg i rollen som stefar, og det er jeg evig takknemlig for. I dag er jeg ikke hjemme på bursdagen, men jeg stjal en klem før jeg dro i morgentimene. Mamma bare måtte ha den klemmen. Så jeg sender mine varme tanker fra hjertet ned til denne kvinnen som bar ham inn i livet. Takk for at jeg fikk den fineste gaven av deg.

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg