Hele denne uken har jeg jobbet inni meg. For jeg visste at denne dagen ville koste meg en del krefter. Rett og slett fordi jeg skulle innom Egersund, og jeg har ikke vært der siden før jul. Denne gangen skulle jeg kun være med min mann da han skulle kjøre bort traileren sin. Etter en del frem og tilbake så endte jeg på å bli med. For jeg må jo øve meg på å være der.

Denne gangen valgte vi å ikke si noe på forhånd, og ikke planlegge noen besøk. For vi tar dette gradvis, og det var nok for meg. Jeg har kjent på det i magen min hele uken, og angsten kom snikende i dag også. Men vi kjørte av sted, og forsøkte å ha en koselig tur sammen bare oss to. Da vi skulle inn på et spisested, så var jeg ikke særlig komfortabel, og jeg scannet hele lokalet for å se om der var noen kjente. Det er ikke kjekt for meg å ha det sånn, og jeg vet at det kan være vanskelig å forstå.

Jeg klarte heldigvis å spise maten min, og så dro vi hjemover igjen. På veien hjem kunne jeg kjenne hvordan skuldrene mine endelig senket seg ned igjen, og jeg ble så utladet. Det var en stille dame i bilen, og min kjære har vært en stor støtte for meg i hele dag. Han pusher meg forsiktig videre, og er der når jeg trenger ham. Så det gikk bra selv om jeg fikk kjenne på angsten i dag også. Nå blir neste steg å ta en dagstur hvor vi besøker slekten min, og kanskje en liten tur i byen sammen med mor. Det kommer i løpet av høsten. Sånn er det, og jeg må ta steg for steg.

Det skal bli deilig å slappe av resten av kvelden nå, og så håper jeg at vi møtes her på bloggen igjen i morgen tidlig!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg