God kveld!
Jeg kjenner at jeg er blitt mer impulsiv, og at jeg ikke er så redd for å dumme meg ut. Det er en god ting, men det er til tider litt krevende også. For jeg kan kaste meg litt vel kjapt ut i det, og så kan jeg etterpå tenke at dette gikk litt vel raskt. Som regel så angrer jeg ikke på de valgene jeg tar, men noen ganger så kunne jeg tenkt litt lenger. Det positive med dette, er jo at man oppnår personlig vekst ved å gå ut av komfortsonen.
Noen ganger blir jeg bare rett og slett utålmodig. Det er ganske krevende å hele tiden ønske seg mer, eller lengte intenst etter litt mer action i hverdagen. Jeg føler hele tiden at jeg skal videre, selv om jeg har det bra akkurat nå også. I blant så er jeg virkelig urolig, og har ikke lyst til å vente en eneste dag på neste sjanse. Da er det viktig å ha noen rundt seg som faktisk sier ifra. Det har jeg her hjemme med min mann, og så har jeg en mentor som minner meg på det ganske ofte.
Akkurat nå så forsøker jo jeg å bygge en solid plattform, og har lært at det kommer til å ta lang tid. Så hvorfor er jeg så ivrig, at jeg nesten ikke klarer å vente? Jeg tror at det ligger mye i min mentale helse som medfører denne rastløsheten inni meg. Jeg har blitt testet for ADHD, men de endte på PTSD. Uansett så er det til tider ganske krevende å aldri bli helt fornøyd. De siste ukene så har jeg virkelig jobbet hardt med meg selv, og jeg har blitt kjent med ny sider. Interessant å faktisk innse hvordan jeg egentlig er, og hva jeg må jobbe med i tiden fremover.
For meg så er det vanskelig å holde igjen, eller å måtte vente lenge på nye steg. Men så skjer det plutselig, og jeg koser meg med det. Nå skal jeg fortsette den gode jobben som jeg allerede gjør, og så skal jeg nok en gang forsøke å roe meg litt ned. Ta en dag om gangen. Hvorfor i huleste må det være så vanskelig?
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook, Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Podcast: Min psyke hverdag!