God kveld!
Da jeg kom ned til Mandal i februar 2015, så var jeg på desperat leting etter en tilhørighet. Jeg søkte etter en fred, både på innsiden og utsiden. Akkurat som at jeg i underbevisstheten hadde en ide om at dette ville være løsningen for oss. For det føltes riktig å ta den beslutningen, og flytte meg og barna ned til Mandal. Her ventet jo min kjæreste, og han hadde husrom til oss alle sammen. Det var virkelig en stor lettelse å komme hjem.
Nå har årene gått, og jeg har sakte men sikkert kommet meg på beina. Det har vært en reise som har kostet masse, men som likevel har gitt meg verdifull livserfaring. Nå er jeg uendelig takknemlig for den hverdagen som vi lever i dag. Vi har det ikke rosenrødt, men vi har det fint. Med oppturer og nedturer som alle andre. Heldigvis har vi en stor trygghet i hverandre, og vi finner løsninger som fungerer i vårt hjem. Nå har jeg også endelig blitt medeier i hjemmet vårt, og det føles så utrolig deilig. Jeg er kommet meg skikkelig tilbake i et vanlig liv.
Det er betryggende å ha denne godfølelsen i kropp og sjel. Endelig føler jeg meg hel igjen. Med nye brikker som har kommet på riktig plass. Ikke et innvendig kaos lenger. Men roen har senket seg. Derfor smiler jeg litt ekstra for tiden, og nyter hverdagen min. Dere som har fulgt bloggen min i flere år, vet at livet virkelig har vært utfordrende. Men den som kjemper videre, kommer seg fremover. Og jeg er stolt over den jobben vi har gjort sammen, som en familie.
Noen ganger er det viktig å tenke litt over livet sitt, Minne seg selv på hvor godt man egentlig har det. Og gi seg selv en klapp på skulderen, og være stolt over egen innsats. Der er jeg nå, Hjemme. Men beina godt plantet på jorda, og så klar for å skape resultater!
Klem fra Wenche