God kveld!

Jeg merker godt at ungene er tilbake her hjemme. Som vanlig skal der hentes og bringes litt overalt, og mat skal være klart til visse tider. Men det er noe som jeg pleier å gjøre med glede. For jeg elsker å være mamma, og nyter de årene jeg får med dem her hjemme. For å vokser de til ,og om ikke få år er det over. Det er rart å tenke på, men jeg forsøker å være tilstede i deres hverdag på en forsvarlig måte. Jeg skal ikke sitte å tenke tilbake, og se at jeg kunne gjort mer for dem. Helt perfekt blir det aldri, men jeg kan gjøre mitt aller beste i hverdagen. Da vil de forhåpentligvis huske at mamma alltid var der. Og jeg kjenner at det virkelig betyr alt for meg, at de to faktisk får en fin fremtid. Å ha sin egen familie, har vært det aller største i livet mitt. Og den store kjærligheten man har til sine barn, ja den er helt umulig å beskrive på en god nok måte. Nå er de mye ute på farten, og det er en liten forsmak på all den alenetiden jeg kommer til å få i fremtiden. Men jeg er her, og er klar for å steppe inn når det behøves. Ingenting er bedre enn når begge ungene er kommet vel hjem om kvelden. Da senker jeg skuldrene ned, og legger meg med god samvittighet.

Det er mange år siden jeg adopterte guttene. og det har skjedd så mange ting underveis. Vanskelige tider med få løsninger, og en krevende hverdag. For livet bød på utfordringer, som ingen klarte å forutse. Men vi har jobbet oss gjennom disse årene, og kommet oss velberget gjennom det. Selvsagt har man enda noe å jobbe med hos oss alle, men hverdagen er ganske så god. Det er en seier, og jeg skal fortsette med den harde jobbingen i årene fremover. Guttene skal gjennom utdanning, og blir til slutt voksne menn. Herlighet, det kommer til å gå fort! Særlig med eldstemann, som blir myndig allerede neste høst. Husker så godt da jeg satt i flyet på vei hjem fra Sør Korea, og lovte ham at mamma alltid skulle ta vare på ham. Det var å sterkt for meg å hente barna hjem. Jeg har ikke angret en eneste dag på det valget. Og jeg kommer alltid til å være mammaen deres. Sammen med min kjære mann, har vi laget en familie som fungerer. Et firkløver som baner seg vei gjennom livet. Sammen, men også på egenhånd. For ungene må få luft til å utforske livet.

For meg så er det stort å få være adoptivmamma. De er mine egne barn, selv om jeg ikke har båret dem inni meg. I hjertet mitt har de alltid fått lov til å ta sin plass, helt fra jeg fikk det aller første bildet av dem som baby. Da visste jeg at akkurat den lille gutten, var min egen sønn. Som jeg alltid skal elske, og som alltid skal vite at mamma er i nærheten. Det er den viktigste oppgaven i mitt liv.

Klem fra Wenche