God morgen!

Her om dagen så hadde jeg noen fine timer sammen med en god venninne. Vi snakket om både skjemt og alvor, og det var så hyggelig. Underveis i samtalen så fikk jeg øynene mine opp for noe som var veldig viktig for meg. For noen ganger så ser venner litt annerledes på ting, og kan se ting litt mer utenfra. Jeg var ganske oppgitt over min egen helse, og var nesten på gråten underveis i samtalen. Men så fikk jeg jo noen gode ord med på veien, og hun hjalp meg til å forstå ting litt bedre. Bare den siste måneden, så har jeg kjørt denne kroppen gjennom flere umenneskelige prosesser. Der har skjedd ting i privatlivet mitt, som virkelig har krevd alt av meg der og da. Det har endt bra, men kroppen min har virkelig fått kjørt seg knallhardt underveis. Så har jeg jobbet hardt med å få ungene velberget gjennom denne våren med hjemmeskole, og virkelig hatt mer jobb hjemme enn til vanlig over lang tid. Og jeg har tatt mange steg når det kommer til musikken, og det er jo positivt. Men alt dette har jeg aldri virkelig tatt meg tid til å prosessere. For jeg har jaget meg selv videre til neste utfordring. Kroppen min har ikke landet etter alt som har skjedd, og da kommer det en reaksjon på et eller annet tidspunkt.

Dette fikk meg til å tenke. For hun har helt rett. Det har virkelig vært noen harde måneder, og jeg har brukt enormt med krefter på å stå sterkt gjennom det. Og det er kun få uker siden jeg kunne senke ned skuldrene litt. Da kommer kroppens reaksjoner, og med mine diagnoser så blir det heftig og smertefullt. Jeg har kjent på så mye frustrasjon over egen helse de siste to ukene, og har vært så lei meg underveis. For det gjør meg litt redd. Men nå skjønner jeg jo hva som har skjedd med kroppen min, og hvorfor den er så smertefull akkurat her og nå. Dette kommer til å ta tid, og hvile er det eneste som hjelper. Kombinert med musikk, som er min aller beste terapi. Moderat trening skal også gjennomføres. Men mest av alt så er jeg ikke så redd lenger. For jeg har forstått hva som er problemet. Det har ballet på seg, og blitt for mye påkjenninger på en gang. Over tid så har denne kroppen virkelig blitt jagd gjennom umenneskelige ting. Det måtte gjøres, men det er endelig over. Jeg er i mål med viktige prosesser. Det kommer likevel til å ta tid. Kropp og sinn må få tid til å heles på nytt igjen. Da må jeg være god mot meg selv, og akseptere at livet mitt er sånn her og nå.

Takk til min kjære venninne, som virkelig hjelper meg til å se ting fra et annet synspunkt. Gode venner er så viktig, og de ærlige samtalene er så viktige for meg nå. Jeg er takknemlig for å kunne være ærlig mot gode venninner, og at de da våger å fortelle meg det de ser. Det redder meg fra mye tungsinn. Selv om jeg fortsatt har en tung periode, så vet jeg årsaken. Da jobber jeg meg gjennom det også.

Klem fra Wenche