Som mamma, så er jeg en hønemor og kontrollfrik. Det erkjenner jeg ganske så kjapt. Det handler om at jeg er livredd for at noe galt skal skje, og at jeg ikke skal oppdage det tidsnok. Fortiden min har gitt meg dype sår, og jeg vil ikke gjøre de samme feilene en gang til. Men jeg må skjerpe meg, og la ungene få den plassen de trenger for å utvikle seg. De er ungdom og snart tenåring. Da kan ikke mamma regne med at de skal sitte stille her hjemme. Nei, det er bare positivt at de er sosiale og har kompiser. Men jeg har kjent masse på det i denne ferien. For begge guttene har vært masse borte, og jeg har kjent på savn og uro. Selv om jeg vet at de er trygge. Det forteller meg at jeg må skjerpe meg skikkelig.
Det er godt å ha en mamma og stefar som passer på. Men de må jammen meg få leve sine liv. Jeg kan ikke holde dem tilbake, på grunn av min egen frykt og usikkerhet. Det handler om å gradvis gi slipp, og forberede seg på at de faktisk skal bli voksne. En dag skal de flytte hjemmefra, og da må de få lære seg ting før den tid. Vi voksne har snakket om det her hjemme. For det blir jo skikkelig stille her i huset. Nå har jeg min kjære hjemme enda, så jeg er ikke helt alene. Men dette er en påminnelse om at tidene endrer seg, og jeg må også forberede meg på det mentalt. Være tilstede, men likevel la dem på kjenne litt på livet uten at mamma fotfølger dem hele tiden.
Jeg vet at dette kommer til å være vanskelig for meg. Men jeg må. Det kan ikke være sånn. Men jeg skal sørge for at ungene alltid vet vi er her, og at de kan alltid be oss om hjelp dersom noe skjer. Det er svært viktig for meg, og jeg vet at de trenger å ha oss i bakhånd enda. Jeg koser meg når de er hjemme, og stjeler noen klemmer fra dem. Men jeg ser at de vokser, og at det er nye tider her hjemme. Særlig eldstemann har virkelig begynt litt mer på voksenlivet. Og minstemann er ikke så mange år bak ham. Takk og lov for at jeg er her hjemme, og kan være tilgjengelig for dem. Å være mamma er uten tvil svært utfordrende. Men det er den aller viktigste oppgaven jeg har i livet mitt.
Ungene våre er virkelig blitt større, og det må jeg bare forstå fortere enn noe annet. Så gjelder det å på en måte være akkurat nok tilstede for dem oi hverdagen. For de må utvikle seg, og lære seg litt av hvert om livet. Men vi tar en ting om gangen. Det er en spennende reise, og jeg kan mange ganger nesten ikke tro det jeg ser. To flotte gutter som jeg elsker over alt på denne jord. Det kommer aldri til å endre seg, samme hvor voksne de blir!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
