Hvorfor skal mat alltid være et hinder for meg? Når ting ellers går så det suser, så klarer jeg ikke å få i meg nok mat. Det irriterer meg noe så grenseløst, og kroppen min har ikke godt av det! Det verste er jo at mine nærmeste blir bekymra for meg, og det ønsker jeg jo ikke. Men i går ble det kun et måltid mat, og det ble spist på kvelden. Ikke bra, og jeg får sånn skamfølelse av det.
Det virker som at hodet mitt ikke vil vie plass til mat. For jeg blir så opphengt i å gjøre jobben min så bra som mulig. Og da skyver jeg som vanlig maten unna. Helt til jeg blir skjelven og dårlig. Jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv, og det gjør meg ekstra provosert. Det burde jo ikke være så fryktelig vanskelig å ta seg noe mat flere ganger til dagen.
Kroppen min tviholder på det lille den får, og jeg føler meg ganske oppblåst i kroppen for tiden. Så nå må jeg få i meg mat, og så må jeg trene igjen. Jeg trener ikke for å kvitte meg med maten. Men fordi jeg blir bedre mentalt, og da får jeg orden på spisingen også. Det henger sammen, og det vet jeg veldig godt. Jeg skal forsøke å følge råd fra min venninne om å spise til faste tider.
Mat er og forblir en utfordring. For det henger veldig sammen med følelsene mine. Jeg trenger ikke å være deprimert for å slite med rutinene. Neida, det skjer like godt når jeg egentlig koser meg slik som nå. Jeg er hjemme alene, og kan lage hva som helst av mat. Men så blir det ikke gjort. Jeg har spist to ganger i dag. Så det er bedring i sikte. Men jeg må jobbe med dette hver eneste dag.
Noen ganger blir jeg flau over mine egne utfordringer. Men så vet jeg at jeg er ikke alene. Og ved å være åpen, så tvinger jeg meg selv til å gjøre noe med det her og nå. For jeg vet at dette bekymrer familien min, og det ønsker jeg jo ikke. Tror faktisk jeg skal klare å få til litt kveldsmat også i dag. Sånn går no dagan…..
Vi blogges!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg