God kveld!
Som sikkert ganske mange av dere allerede vet, så er jeg min aller verste kritiker. På visse dager er jeg nådeløs mot meg selv, og jeg klarer ikke å se alt det som jeg egentlig fikser uten problem. I dag så skar det seg for meg på musikkterapien. For jeg klarte ikke å synge riktig på en duett, og jeg merket bare at alt sammen stoppet opp inni meg. Og de andre forstod heller ikke hva som egentlig skjedde, og forsøkte å hjelpe meg. Jeg kan bare si at det låste seg skikkelig. Og da kom tårene trillende nedover kinnene mine. Det var ikke mulig å holde dem inne.
For jeg ble så frustrert over min egen innsats, og kontrollen min var borte. Det var ikke en logisk forklaring på hvorfor jeg ikke skulle mestre denne sangen. Men jeg tror rett og slett at jeg kortsluttet litt i både hode og kropp. Men jeg må bare si at gjengen tok godt vare på meg. Gode klemmer, og trøstende ord. Så mye kjærlighet og varme kom imot meg. Og lederne hjalp meg gjennom det, og fikk meg på bedre tanker. Det var skikkelig ekkelt å kjenne hvordan kroppen min bare ikke ville mer. Så jeg er nok for hard mot meg selv. Hva kan jeg si? Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse alt sammen.
Jeg er beinhard mot meg selv, og det kommer fort negative tanker når jeg ikke mestrer det jeg ønsker. Og ja, jeg vet at det ikke er sunt å snakke sånn til seg selv. Men det skjer noen ganger. Og i dag var en sånn dag. Det viktige var faktisk også at denne gangen lot jeg tårene komme. Jeg gjemte meg ikke bort. Det bare ble for mye, og resten av gjengen var helt fantastiske mot meg. De sier jo til meg at jeg er god nok, og at jeg må få bort flink pike problematikken. Men det er jo ikke så enkelt, og det skjønner vi alle sammen. Vi fikk i oss litt mat, og så kom vi oss videre. Jeg klarte stort sett å henge med resten av økten. Men jeg kjenner at slitasjen er stor i dag.
Det er viktig at jeg får ordnet opp litt mer inni meg. For jeg kan ikke ta knekken på meg selv på denne måten. Noen ganger kommer jeg ikke til å være best. Sånn er det jo bare. Og så lenge jeg gjør så godt jeg kan, så skal jo det være mer enn nok. Men sannheten er at jeg ikke helt klarer å balansere det sånn som jeg bør. Så da får jeg lære litt av denne dagen også. Og det varmet hjertet mitt da alle sammen genuint ønsket å trøste meg i dag. Det var godt å kjenne på.
Klem fra Wenche
Ps:
På grunn av at jeg fikk problemer med falske følgere/likes på Instagram, så er nå kontoen min blitt privat! Håper at du har lyst til å følge meg! Så send meg en forespørsel, så legger jeg deg til fortløpende!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
