Når noen spør meg om jeg savner Egersund, så sier jeg klart og tydelig nei. For det er det som er sannheten. Selvsagt savne jeg min nærmeste familie. Men jeg er ellers ferdig med Egersund. Beklager dersom det virker hardt og ufølsomt. Men jeg kan ikke legge skjul på det lenger. Hele kroppen min streiker både fysisk og psykisk dersom jeg planlegger eller gjennomfører en tur dit. Faktisk så sliter jeg i flere uker både før og etter en slik reise. Så dermed blir det ikke så ofte jeg kommer dit. En del av meg er trist fordi det er sånn. Men jeg vet jo også hvorfor det er blitt sånn.
Jeg har dessverre utrolig mange traumer fra min barndom og voksenliv der. Og det kan Du være helt sikker på at denne kroppen husker. Og dermed går alarmen for fullt inni meg samme hvor kjekke planer jeg egentlig har i utgangspunktet. Der finnes veldig mange flotte mennesker i den byen som vil meg vel, og det takker jeg for. Men samtidig så må jeg ta noen valg iblant. For jeg trenger kreftene mine til hverdagens gjøremål her i Mandal. Og da er det ikke så fristende å utsette seg for en tur som garantert gir meg tøffe tak i flere uker. Vi har prøvd med eksponeringsterapi, men det ble bare verre og verre,
En bytur sammen med familien min i Egersund, kan spise opp kreftene for to uker. For selv om jeg ser rolig ut på utsiden, så skanner jeg hvert eneste hjørne av gaten lenge før vi kommer dit. For jeg er alltid på vakt, og kroppen min forventer at noe skal skje. Det suger energi, og jeg blir helt utslitt. Nå er det veldig lenge siden forrige bytur samen med mor , søster og tantebarn. Akkurat det savner jeg iblant, og jeg blir lei meg når jeg tenker på hvordan det føles for meg å gjennomføre det. Det handler ikle om selskapet, for de er jeg så glad i. Men det er bare så dumt at alt virker så skummelt for meg. Da ender jeg heller opp i en stue hvor kun mine nærmeste vet at jeg er.
Det er usikkert om det noen gang kommer til å slippe taket på meg. Så jeg må velge besøkene med omhu. Sånn er det bare. Jeg håper at det vil roe seg jo lenger tid det går. Men jeg vet også at jeg må konfrontere frykten iblant. Akkurat nå så vet jeg ikke når jeg kommer dit neste gang. En dato er ikke satt, og jeg må vurdere det nøye før jeg drar. Det er sårt å ikke se familien så ofte. Men jeg velger åpenhet, og de kjenner til hva jeg sliter med. Jeg er svært takknemlig for alle de fine kommentarene som Dere skriver til meg, og det rører hjertet mitt. Så jeg vet at Dere vil meg vel. Men jeg trenger enda mer tid. For det er sårt når man har opplevd så utrolig masse vondt over så mange år. Heldigvis elsker jeg tilværelsen min her i Mandal. Det har blitt mitt hjem!
Vi blogges!
Følg meg gjerne:
Facebook: Wenche Larsen Gundersen , WeLG Foredrag
Youtube: Wenche Larsen
Instagram: wenchelarsen.no
Snapchat: wencheblogg
Ja dette var trist. Spesielt fordi byen din er vel helt uskyldig i det du føler. Det tror jeg fordi jeg har hørt den historien fra flere, men da var det andre byer, og andre tettsteder. Og andre mennesker som hadde gjort vedkommende vondt. Men det er så sørgelig at vi dytter våre problemer over på “ting”, og da er stedet vi bodde på da vi hadde det vondt veldig nærliggende å få skylden. Her jeg bor kjenner jeg noen som har flyttet, pga av slikt. Der jeg vokste opp kjenner jeg noen som sier akkurat det samme. og slik kan jeg fortsette. Ikke et sted er uskyldsrent. Sørgelig…..
Jeg skjønner tanken din. Men der er en del private ting som også spiller inn. Kanskje vil tiden lege noen sår. Men akkurat nå så er det slik.