Nå begynner jeg sakte men sikkert å godta at min helsesituasjon krever at jeg blir 100% uføre. I hvert fall for en periode av livet mitt. Jeg skal skynde meg langsomt, og virkelig ta den tiden som jeg trenger. Det er ikke noen vits i å stresse for mye. Tiden kommer til å gå, og jeg vil bidra på min egen måte hver dag. Jeg merker at skuldrene mine kommer lenger ned, og at jeg ikke føler på et så stort press. Nå kan jeg bruke god tid, og stake ut en kurs som vil fungere for meg og mitt liv. Der er fortsatt dager hvor jeg er trist, men jeg er i ferd med å finne gode løsninger som hjelper meg videre. Det er noe med det faktum at jeg ikke trenger å stresse frem inntekt.
Tiden vil vise hvor jeg ender. Men jeg føler meg trygg på at nye muligheter vil komme min vei. Det handler om at jeg faktisk kan vise hvem jeg er, og jeg kan gjøre det på min måte. Gjennom sosiale kanaler kan jeg nå ut til mange mennesker. Jeg kan dele av min hverdag, og samtidig ta de pausene som jeg faktisk trenger. Tidligere har jeg hatt altfor mye press på meg selv. Det er ikke bra for min helse, og har gjort meg enda mer fysisk syk. Det som er viktig for meg nå, det er å gjøre ting som er bra for meg. Jeg må ta meg tid til fysisk aktivitet, og jeg må ha mye musikk i livet mitt. Det skal jeg klare å få til.
Jeg gleder meg til å videreutvikle min Youtube kanal! Det er utfordrende og kjekt å lage egne videoer fra min hverdag. Nå får jeg tid til å gjøre dette skikkelig, og ikke ha altfor mange oppgaver som stjeler energien min. Det er faktisk litt deilig å vite at jeg nå kan disponere tiden min akkurat slik som jeg trenger det. Da er det ikke bare dumt å ta i mot en pause fra selve arbeidslivet. Jeg kan bidra til samfunnet på min egen måte. Jeg har bare ikke noen krav om inntekt eller nivå som stresser meg. Det har jeg veldig godt av, og jeg tror det vil hjelpe meg videre.
