Jeg har tenkt en del i det siste. For jeg har en del ting som jeg må jobbe med. Det er veldig viktig for meg å jobbe med personlige utfordringer. For jeg vil veldig gjerne bli så frisk som mulig. Det handler om veldig mange små ting som jeg gjør uten å tenke meg om. Det som er så rart med meg, er at jeg skriver åpent om min angstlidelse. Men jeg “skjuler” angsten . Faktisk så bruker jeg altfor masse krefter på å holde angsten min skjult. Det handler om at jeg ikke vil “miste” kontrollen i det offentlige rom. Og jeg vil ikke vise til Dere at jeg faktisk sliter.  Jeg kan skrive om det, og prate om det. Men når angsten kommer, så vil jeg ikke at noen andre skal se det. For jeg blir faktisk flau. Det er ikke noe kjekt å vise at man får et panikkangstanfall.

Men så er det jo sånn at mine venner allerede vet om angsten min. For jeg har jo vært åpen om det. Så jeg vet jo at mine venner vil hjelpe meg på en god måte dersom jeg får angst. Men jeg takler ikke at det skal være så synlig. For jeg er på mitt aller mest sårbare når angsten kommer. Jeg vet at det er riktig å ha en personlig grense, og ikke dele alt på internett. Men det er vondt for meg å kjempe sånn hele tiden når jeg er ute. Det har skjedd at venninner har oppdaget angsten. Og jeg vet at de godtar meg uansett. Men jeg vil helst ikke vise det frem. For jeg vil bevare min egen kontroll. Følelsene mine skal ikke få overtaket. Jeg må virkelig jobbe med det. For jeg er min verste kritiker. Det er jeg som skaper angst for angsten.

Jeg jobber med dette i terapitimer nå. Det er veldig vanskelig, og jeg føler meg avkledd. Jeg kjenner at det gjør noe med meg. For jeg trenger hjelp på dette området. Det krever enorme mengder med energi og selvdisiplin å leve på denne måten. Jeg tror at dette kommer til å ta tid. Og jeg er ikke sikker på om jeg klarer å endre dette helt. For det sitter langt inne. Jeg må likevel jobbe med det. Jeg må nemlig stole på at vennskapene takler å se meg slite. Jeg vet at mine venner bryr seg om meg. Men det er skummelt å være helt sårbar sammen med dem. Det handler om meg, og ikke om dem. Det er jeg som må senke skuldrene litt ned, og stole på at vennene mine kommer til å hjelpe meg gjennom angstanfallet.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Så er det sånn at alt terapi tar tid. Man må skynde seg langsomt. Så jeg kommer ikke til å slippe løs angsten med det første. Jeg må ta det gradvis, og overbevise meg selv om at det faktisk er ok. Angst er ikke farlig, men det er slitsomt. Jeg vil veldig gjerne være 100% tilstede med mine venner der og da. Jeg vil ikke sitter der og fokusere på feil ting når vi er sammen. Men jeg må rett og slett slippe litt av den enorme kontrollen som jeg har på meg selv. Det er jeg som må gjøre noen endringer. Det er skummelt og vanskelig. Men det er faktisk helt nødvendig.

Vi blogges!

Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!