Noen ganger så blir jeg fanget i min egen usikkerhet, og angsten klarer å ta over kropp og sjel. Det er noe av det aller verste som skjer meg, og det skaper til tider en ganske stor usikkerhet inni meg. Nok en gang så fikk jeg kjenne på dette tidligere i dag, og det endte med at musikkterapien ikke var særlig hyggelig for min del. Da blir jeg trist, og usikker på hva som egentlig vil hjelpe meg akkurat nå. Men jeg kan jo ikke gi meg selv opp heller. Så jeg har sagt ja til prat på torsdag for å se om vi kan gjøre noe enklere for meg.
Man skulle gjerne tro at jeg burde klare å unngå dette. Og tro meg, det ville vært helt fantastisk dersom angsten og usikkerheten bare forsvant. Men sånn er det ikke, og jeg må jobbe meg videre gang på gang. I dag ble alle lyder forsterket, og jeg følte at hele meg skulle eksplodere der inne. Og samtidig så gjorde jeg meg selv liten ,og bare trakk meg unna. Sånne episoder liker jeg ikke, og jeg gremmes over det i etterkant. Men samtidig så må jeg akseptere meg selv, og jobbe videre for å bli tryggere.
Jeg vet at jeg har et stort behov for å bli sett, og det er ikke noe som jeg kan kreve når jeg er sammen med mange flere. For musikkterapien er til for alle som trenger det, og jeg har ikke noen som helst rett til å kreve mer enn andre. Men når vi er mange, så klarer jeg ikke å bevare roen inni meg, og da kan det gå galt sånn som i dag. Jeg ble til slutt helt på gråten, og da valgte jeg å dra derfra før vi var ferdige. Tanken på å bryte sammen, ble for ille. Men jeg har tatt kontakt med lederne, og skal altså prate om dette snart.
Noen ganger føler jeg meg så utrolig svak og dum. Men så vet jeg jo veldig godt at det ikke er sannheten. Men det er de følelsene som angsten ønsker at jeg skal sitte igjen med, og at jeg skal fortsette å snakke meg selv ned. Heldigvis så har jeg vært gjennom dette så mange ganger, og klarer derfor å se det rimelig kjapt i etterkant. Men det er ikke alltid jeg klarer å stoppe angsten når den kommer på besøk. Jeg må bare innse at dette ikke har sluppet taket i meg, og at jeg må jobbe meg videre.
Det er rart hvordan dagene mine kan svinge. Og jeg kjenner at det gjør meg ganske frustrert. Så da må man bare bruke fornuftige virkemidler, og komme seg videre i livet. For det er jo fremtiden som skal ha fokuset mitt! Musikken skal jeg ha med meg resten av livet, og ingen kan ta fra meg den gleden som jeg kjenner da. Så får jeg heller riste av meg skuffelsen etter dagens musikkøkt, og glede meg til neste sjanse på fredag. Det er ikke en selvfølge at jeg har gode dager. Her må det jobbes!
Jeg har nok en gang hatt en dag som jeg må lære av. Og det skal jeg klare fint. Ved å prate om det, så skal jeg ufarliggjøre det overfor meg selv. Jeg kan ikke la meg stoppe, men må ta en dag om gangen. Ha en fin kveld, så snakkes vi igjen i morgen tidlig!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg