Jeg har innsett at jeg trenger å snakke med noen om den siste uken. Og jeg har tatt kontakt med noen gode mennesker som jeg vet vil hjelpe meg så godt de bare kan. Men jeg må be om det selv. Det kan ikke nytte at andre skal bestemme det for meg. Jeg måtte selv innse at tiden var inne for en dypere samtale. Og til noen som har taushetsplikt, og som kan hjelp meg gjennom de tingene som er utfordrende her og nå.
Det handler om å kunne snakke fritt til noen som står litt utenfor, og som kan se livet mitt litt fra utsiden også. Og jeg må kunne føle meg trygg nok til å snakke ærlig om hvordan jeg føler meg akkurat nå. Jeg har så mange ting som skjer rundt meg for tiden, og jeg må ikke miste fotfestet nå. Derfor velger jeg å ta utfordringene mine på alvor. Det er ikke noen vits i å utsette det lenger. Her må jeg bare få hjelp til å rydde inni hodet mitt litt.
Man er ikke svak selv om man ber om hjelp. For meg så handler det om å ta meg selv på alvor. Når man skal jobbe seg fremover i vår bransje, så må man være i balanse med seg selv. Og jeg trenger å jobbe mer med akkurat det i tiden fremover. Kropp og sjel må jobbe sammen. Jeg må skynde meg langsomt, og ikke være så redd for å miste sjanser. Det var ikke noe kjekt å innse at tiden var inne. Men jeg kjenner meg selv. Det er nok nå.
Heldigvis så har jeg lært masse de siste årene. Og jeg vet når det er på tide å ta affære. Så jeg føler meg faktisk ganske så stolt over å ha kontaktet hjelp allerede. Jeg vil så inderlig gjerne lykkes i jobben min. Men jeg kan ikke risikere å ta knekken på hele meg samtidig. Inni meg så er der masse som jeg kan bruke til min fordel. Men der er også skader som lager ekstra utfordringer i hverdagen. Nå må jeg lage noen nye sett med regler.
Å leve med psykiske diagnoser, går stort sett helt greit. Men noen ganger så strekker jeg strikken for langt, og jeg får skikkelig juling. Så jeg vet jo hvorfor dette skjedde med meg. Men det jeg lurer aller mest på, er hvordan jeg kan begrense flink pike problematikken. Der vil alltid være et press på meg som jeg selv har laget. Men jeg må passe på sånn at det ikke får over alle grenser. Jeg må nemlig være strengere, og sette foten ned selv.
Jeg har ikke noen fasit på dette, og trenger altså å snakke med noen om det. Det kommer garantert til å bli følelsesladet, og ganske så vanskelig. Men det er noe som jeg trenger, og som vil hjelpe meg på sikt. Å kunne snakke ut, er alfa og omega. Få lov til å si de tingene som du egentlig ikke vil at noen andre skal vite om. Kaste masken litt vekk, og våge å la ting få komme ut atter en gang. For vi er kommet til et nytt kapittel, og jeg vil ikke bli sykere.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
