Det er lenge siden jeg har kjent på en sånn uro i hele kroppen. Men mandag denne uken skjedde det igjen, og det tok en stund før jeg skjønte hva som skjedde med meg. For angsten kom jammen meg snikende, og tok i fra meg en hel dag. Det var like vondt som det alltid er, og jeg hater de dagene så intenst. Men hva skal jeg gjøre? Det virker jo som om alt egentlig er ganske bra, så kommer den tilbake uansett. Det liker jeg ikke, og det stresser meg litt.
Jeg var så stresset, urolig og ganske sint hele dagen. Først da kvelden nærmet seg, så skjønte jeg at det var angst. Og da fikk jeg tatt grep om situasjonen. Det endte med at jeg tok en treningsøkt her hjemme i stuen. Den varte ikke lenger enn 25 minutter, men jammen klarte jeg å ta brodden av angsten. Etter trening og dusj følte jeg meg endelig bedre, og jeg fikk faktisk sove godt om natten. Det viser meg at jeg må trene mer, og holde meg i aktivitet.
Angst er ikke noe å skjemmes over. Men jeg kjenner likevel på en slags flauhet over å erkjenne det. For jeg ønsker jo å være kvitt akkurat det problemet. Men sannheten er jo at jeg må leve med det, og akseptere at det dukker opp slike dager. For meg så er det fortsatt ganske vanskelig. Men jeg jobber meg gjennom det. Nå kjenner jeg at det skal bli godt å komme seg inn i vante rutiner igjen. For det trenger denne kroppen her. Nå er trening et av de viktigste oppgavene jeg har i min hverdag. Og det er jo egentlig bare bra!
Vi blogges!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
