Da vi gjennomførte dialogmøtet med politikerne på onsdag, så var alle sammen enige om en ting. Der er fortsatt en del tabu og stigmatisering i forbindelse med psykiske diagnoser. Vi har kommet et stykke, men vi er langt fra målstreken når det gjelder akkurat dette. Og jeg har jo merket det selv i min hverdag. Når man åpent forteller at man har psykiske diagnoser, så havner man liksom i en annen kategori. Akkurat det kan jeg ikke fordra!
Jeg blir så frustrert over hvordan mange mennesker tenker. Det er ikke farlig å ha diagnoser, og man kan i mange tilfeller leve et godt og normalt liv. Da er det ikke kjekt at andre ser ned på oss, eller automatisk tror at vi er så veldig annerledes enn dem. Jeg har valgt åpenhet, og jeg angrer ikke i det hele tatt. Men noen ganger så blir jeg rett og slett trist inni meg. For hvorfor klarer ikke samfunnet å bli rausere? Hva er det som skurrer her? Må man leve i skjul med diagnosene, eller klarer vi å akseptere hverandre?
Heldigvis så blir jeg bare mer og mer overbevist om at åpenhet er riktig for min del. Og jeg vet at der finnes folk som virkelig skulle ønske at jeg holdt munnen min lukket. Jeg er stolt av å være meg selv. Og jeg kommer ikke til å endre meg å dette punktet. Ta litt tid, og se på dine egne tanker. Hva tenker du om meg? Kanskje er det bare fint å være litt annerledes? Klarer du å respektere min åpenhet? Faktisk så er det du som må jobbe med egne tanker og fordommer. For jeg gjemmer meg ikke!
I kveld skal jeg tenke gode tanker om meg selv, og være stolt over den jobben jeg har gjort denne uken. Den har vært tøff på mange måter. Men jeg føler endelig at livet smiler litt til meg igjen. Det skjer fordi jeg våger å være meg selv, og jeg pusher meg selv videre i livet. Takk for at du følger meg på denne reisen!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
