God kveld!
Det er i dag jeg skulle ønske at jeg kunne skrive at formen var på topp. Eller at julestemningen virkelig råder i hjemmet mitt. Og at jeg kun kjenner på glede og forventning til julen som nå kommer. Ikke er jeg ferdig med forberedelsene heller. For i dag kan den forbaskede angsten, og har satt klørne sine rundt alt sammen inni meg. Alarmberedskapen er satt på, og jeg har skikkelig uro i hele meg. Det er akkurat som om at kroppen forventer dommedag i morgen. Men jeg skal jo bare besøke familien min. En familie som jeg virkelig elsker, og som jeg savner. Som jeg lengter etter å få klemme skikkelig. En far som har bursdag, og som jeg ønsker å være med å feire. En mor som jeg vet synes det er utfordrende at minsten bor såpass langt vekke. Søsken og tantunger som jeg nesten ikke har sett i hele år.
Da er det vondt når angsten lager kvalme, og virkelig setter meg ut av spill. Ikke har jeg tent de fire adventslysene, mens jeg synger tenn lys. Julekalendervideoen ble ikke sånn som jeg hadde tenkt i dag. Men jeg må bare komme meg gjennom det. På en eller annen måte. Å reise til Egersund, er den aller verste triggeren for min angst. Og i morgen er dagen hvor vi skal en tur dit i selskap. Vi drar ikke før på ettermiddagen, og reiser hjem samme kveld. Jeg må hjem til eget hus og seng. Sånn er livet mitt, uten filter. Nå har jeg så dårlig samvittighet. For jeg er så glad i min familie, og det er ikke deres feil at jeg dette skjer med meg. Kroppen husker så altfor godt hvordan den hadde det i de årene jeg bodde der. Og kroppen min vil ikke tilbake. Hjertet og staheten derimot, vil selvsagt ta en tur hjem til de jeg er så glad i.
Jeg har gått meg en lang tur, og det er viktig for meg. Så jeg skal ut på tur i Furulunden i morgen formiddag. Det må jeg bare gjennomføre. Få frisk luft i lungene, og bruke kroppen litt på den måten. Ta meg en dusj etterpå, og forsøke å forberede meg til denne turen. Forsøke å tenke på hvorfor jeg skal dit, og at det ikke på noen måte er noe farlig som venter på meg. Dette er ikke lett. Og jeg føler meg på mange måter skikkelig dum. Men sånn er angsten min, og jeg kan ikke lyve for dere. Julen min er ikke bare fryd og gammen. Den er faktisk utrolig utfordrende. Nå har jeg fokuset på å få gjennomført denne turen. Møte familien min, og forsøke å kose meg sammen med dem i noen timer. Så vet jeg at kroppen kommer til å reagere når jeg drar hjemover.
Selv om det kanskje høres rart ut, så hjelper det å vite at jeg ikke er den eneste som sliter i julen. Vi er så altfor mange. Men vi må våge å sette ord på det. Julen er ikke så enkel. Men den kommer, og vi må gjøre så godt vi kan. Sånn er det bare.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook, Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
