Kan jeg våge å tro at alt ordner seg?

Det har til tider vært veldig mange utfordringer for oss. Helt siden jeg forlot mitt første ekteskap, så har den ene brannen kommet etter den andre. Jeg løp fra møte til møte, og fikk mange råd og formaninger. Det var ikke lett, og jeg har ofte kjent på smerte og motløshet. Men jeg har alltid kjempet meg videre. Samme hvor mørkt det har vært, så har jeg aldri gitt meg.

Nå er dagene blitt helt annerledes, og det er ganske uvant. For selv om vi alle sammen fortsatt sliter litt iblant, så har vi likevel kommet oss fremover. Jeg løper ikke lenger på så mange møter, og vi klarer oss på egenhånd. Det gjør meg glad og stolt! For her har både voksne og barn måtte jobbe hardt. Det har vært mange tårer, og jeg merker at fremgangen er sårt etterlengtet.

Kan jeg våge å tro på at ting ordner seg? Faktisk så er det ganske vanskelig å senke ned skuldrene. For jeg vet veldig godt at vi ikke er helt i mål. Men vi har klart å finne vår egen vei. Og vi ser at det lysner bak skyene. Det varmer hjertet mitt. Og jeg vet at det har kostet masse. Nå skal vi glede oss over det som er positivt! For det har vi jammen meg fortjent alle sammen!