I dagens samfunn kan det være vanskelig å akseptere sin egen kropp. For vi blir eksponert for det “perfekte” hele tiden. Det er overalt. Jeg kjenner på det jeg også. Hvordan skal jeg klare å akseptere kroppen min? For jeg vet veldig godt at jeg er større enn jeg burde være. Det er ikke vanskelig for meg å finne negative ting om kroppen min. For jeg har hørt det fra andre i hele skoletiden og i store deler av voksenlivet. Det har satt veldig dype spor, og har faktisk ført til at jeg nå har fått diagnosen spiseforstyrrelse. Det handler ikke om anorexi eller bulimi. Men det handler om den tredje varianten som handler om trøstespising/regulering av følelser ved hjelp av mat. Det handler også om det å hoppe over måltider.

Dette er vanskelig for meg å dele. Men jeg vet at det er på tide. For jeg ønsker å være ærlig med mine lesere. Da jeg fikk diagnosen for noen uker siden, så ble det mange tårer. For jeg fikk endelig en forklaring på hva som egentlig har skjedd med meg og mitt forhold til mat. Jeg har hatt det helt siden skolestart. Det er vondt å tenke på, og det setter i gang følelser inni meg. Det som er aller vanskeligst for meg, det er at jeg kjenner på skam. Faktisk på veldig mye skam. Og jeg føler at jeg burde ha bedre kontroll på mine egne følelser. Samtidig så er jeg fullstendig klar over årsaken til diagnosen. For når man mister selvtillit, selvfølelse og selvbildet sitt som liten jente, så leter man etter noe å trøste seg med.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

De siste årene har jeg hatt det under ganske god kontroll. Jeg har en ok vekt i forhold til det som var tilfelle tidligere. Men jeg har hatt noen tilbakefall også. Og jeg begynte selv å se et mønster. Så jeg visste det egentlig før terapeuten sa i fra om diagnosen. Dermed kan jeg faktisk klare å ha det under ganske god kontroll. Jeg kommer til å få oppfølging i tiden som kommer, og jeg vet at det kan bli tilbakefall. Men jeg forsøker å ikke klandre meg selv altfor mye.  Det er ikke foreldrene mine sin feil heller. Man kan gjerne være etterpåklok. Men jeg har vokst opp i kjærlighet. Omgivelsene har derimot ikke vært snille mot meg. Og jeg har selv funnet ut at maten kunne stagge følelsene mine.

Jeg håper at min åpenhet kan være til hjelp for både meg selv og andre. For dette er en diagnose som jeg ikke skal skjemmes over. Ved å fortelle om dette så ufarliggjør jeg det. Jeg vil fortsette å være åpen, og jeg skal ikke være redd for å møte noen der ute. Jeg er meg, og jeg er så mye mer enn en diagnose. Så er det sånn at slike prosesser tar tid, og jeg må lære meg å leve med det. Jeg kommer alltid til å ha utfordringer på dette området. Men jeg håper at ved  erkjenne det, så kan jeg klare å ta mer kontroll over det. Så vil jeg sammen med terapeuten finne gode løsninger som passer for meg og mitt liv. Jeg velger å fortelle det til dere som leser, og jeg håper at det blir behandlet med respekt. For dette er sårt og vanskelig for meg. Men jeg må lære meg selv at jeg fortsatt er Wenche.

Vi blogges!

Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!