Jeg har blandede følelser rundt det faktum at ungene mine vokser, og at jeg snart må forberede meg på at eldstemann ønsker å prøve seg i verden alene. Men heldigvis så har vi fortsatt litt tid igjen, og jeg forsøker så godt jeg kan å henge med i svingene. Faktum er at eldstemann blir myndig i 2021, og det føles utrolig rart og skremmende. Vi snakket om det her hjemme, og alle mine nærmeste sier at da kommer mamma til å slite. For jeg må gi slipp på kontrollen, og det er jeg ikke noe god på. Jeg håper at de ikke flytter ut altfor tidlig, men samtidig så må de få oppleve livet selv.
Som mamma, så har jeg et enormt behov for kontroll og trygge rammer. Og jeg vet at det noen ganger kan bli vel drøyt, og jeg blir en skikkelig plagsom løvemamma. Men fortiden har gitt meg så store sår, og jeg må hele tiden forsikre meg om at de har det greit. Ikke lett når barna er i tenår og ungdomsår. Men vi må gjennom det, og det kommer til å svi litt for mamma iblant. Det er jo ikke sånn at jeg vil ha de her hjemme til de er vel voksne heller. Men tiden går bare så altfor fort. Noen ganger stikker det i hjertet, bare jeg tenker tanken om et barnefritt hjem.
Det har vært en krevende reise å være mamma, og den slutter aldri. Uansett om de bor hjemme, eller langt borte. Jeg skal alltid være mammaen deres, og de kan alltid komme til meg. Uansett hva det skulle være. Jeg har mange ganger vært redd for hvordan fremtiden deres blir. Men så ser jeg jo to gutter som er i ferd med å bli unge menn. Og jeg blir stolt i kropp og sjel. For det er jo våre håpefulle, som vi elsker over alt på denne jorden. De siste årene så har det vært aller viktigst å være en trygg og god mamma. Den oppgaven kommer jeg alltid til å holde i live. For det er livet mitt.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
Bli gjerne med i Mestringsklubben!