Det er mange episoder fra livet mitt som jeg ønsker å glemme. Rett og slett fordi det er så smertefullt å bære det med seg i hverdagen. Noen traumer har kroppen min allerede fortrengt. Men noen traumer husker jeg bruddstykker av. De kommer gjerne til meg om natten. Og de marerittene er ikke noe som jeg unner noen andre å ha. Da er jeg helt utslitt når jeg våkner om morgenen.

Å forsøke å leve et vanlig liv når man er traumatisert, kan i mange tilfeller være veldig krevende. For min del så går det heldigvis fremover nå, og jeg har gode perioder. Men jeg vet aldri når traumene aktiveres igjen, og angsten banker på igjen. Jeg har derfor vært veldig streng med meg selv, og gjort det som jeg hjelper meg. Da kan man lett bli beskyldt for å være altfor fokusert på seg selv. Men jeg må ha en beskyttelse rundt meg.

For jeg vet at det fort kan snu, og jeg kan få det svært vanskelig i en periode. Jeg har lært meg selv å kjenne på den harde måten. Men livet er virkelig i ferd med å bli bedre. Takket være den jobben som jeg har gjort sammen med terapi, familie og gode verktøy, så klarer jeg endelig mer. Det setter jeg så enormt pris på. Det er ikke sånn at jeg kommer til å bli helt frisk. Så da må man heller finne en hverdag som fungerer for meg.

Heldigvis så koser jeg meg veldig i jobben min. Den får meg opp hver morgen, og holder meg i aktivitet. Det er faktisk så viktig for meg, og jeg skriver med glede hver eneste dag. Noen ganger er jeg sliten, men puster jeg litt på sofaen. Det er deilig å vite at mange kjekke opplevelser venter på meg i fremtiden. Og jeg føler at det er vel fortjent. For det har ikke vært en enkel reise. Men den har gjort meg sterk!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg