God kveld!
Det er ikke så mange dagene til min eldste sønn har bursdag. Jeg har så mange følelser og tanker rundt disse fødselsdagene. Blir både sentimentalt og berørt av alle minner som svirrer inni hodet mitt. Jeg husker på alle de enorme følelsene som gikk gjennom kroppen da jeg ble mamma. Å adoptere er jo en stor prosess, og den skaper en forventning som er helt ekstrem. Vi føler det ikke på samme måte som en fysisk graviditet. Men psykisk så bærer vi dette barnet i hjertet over lang tid.
Jeg er adoptivmamma, men føler meg som en vanlig mamma. Det er ikke noe som kan endre på min kjærlighet til barna mine. En tittel betyr så lite, så lenge der er ekte følelser involvert, og man har tilknytningen på plass. Å få lov til å bli mamma, er det aller største og viktigste i livet mitt. Der finnes ikke noe som kan måle seg med det. Og jeg kjenner på en stor takknemlighet til den kvinnen som fødte vår sønn. Selv om jeg ikke kjenner vedkommende, så føler jeg på et slags bånd. Og det synes jeg bare er fint.
Da jeg skrev under på det viktige skjemaet i Sør Korea, så rant tårene nedover kinnene mine. Og så fikk jeg høre de magiske ordene. ” Her er din sønn! Nå er du hans mamma! I det øyeblikket så bare rant det over inni meg. Den enorme morskjærligheten kom fossende, og jeg visste at nå ble livet helt annerledes. Sånn har det vært begge gangene, og jeg er så ufattelig heldig som har opplevd dette. Da flyet lettet fra Seoul, så lovte jeg begge barna å ta godt vare på dem. Det løftet forsøker jeg å holde hver eneste dag.
Der er mange mammaer i samfunnet vårt. Vi har fostermor, stemor, mamma, adoptivmor og flere alternativer. Men jeg tenker bare på en ting. Vi er mammaer. Mødre som ønsker det aller beste for våre barn, om vi har født dem selv eller ikke. Kjærligheten overskygger de ulike titlene. Jeg er mamma, og det betyr alt for meg.
Klem fra Wenche