God kveld!

Å være mamma er det aller største i livet mitt. Men det er også sånn at jeg noen ganger føler at det er svært krevende. Og det handler ikke om barna, men aller mest om meg selv. Den redselen jeg har inni meg, og som jeg lar få ta overhånd i blant. Da ungene var små, så var man engstelig for om de falt på sykkelen, Eller om de klatret høyt, og falt ned. Så kom skoletiden, og man var engstelig for mobbing og utestengelse. Men vi kom oss gjennom alt dette, og det var en ganske humpete vei dit vi er i dag. Men nå er det helt andre ting man er engstelige. Den friheten som ungdommen gradvis må få, er svært krevende for meg som mamma. Det erkjenner jeg lett.

Jeg vil jo veldig gjerne at de skal få ha en fin ungdomstid, og at tenårene ikke skal være for vanskelige. Men jeg må la dem få gå gjennom det selv. Bare være rett ved, sånn at jeg kan støtte dem. Og sette de grensene som alle barn trenger. Jeg merker at det krever en ganske annen mamma rolle, enn det som var tilfellet før. Nå er vi inne i en periode hvor mamma trengs til ulike gjøremål. Kjøre litt her og der, la de bestemme selv når det kommer til ulike valg. Det er ikke lett, men jeg har lært meg til å ikke presse for hardt. Men likevel ha klare avtaler og grenser. Nå har mine gutter noen år igjen til de blir myndige, men jeg merker at det nærmer seg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Den viktige mammarollen, er fortsatt en viktig brikke i deres liv. Men på samme tid så skal dem løsrive seg, og etter hvert kunne klare mer selv. Da meg la dem få vokse med oppgaven, og ikke bare fikse alt for dem. Der har jeg lært meg noen lekser allerede, og har blitt mye mer bevisst på at de skal lære selv. For meg så er det nok den frykten for å ikke ha kontroll, som er verst å takle. Jeg elsker å være mamma, og jeg merker at det blir litt annerledes etter hvert som de vokser til. Jeg kommer alltid til å være den hønemoren som jeg, men jeg må la dem på teste ut livet gradvis. Heldigvis så er det jeg som bestemmer enda, og kan veilede dem underveis.

Noen ganger så kan jeg ha mange tanker om fremtiden. Hva kommer de til å bli? Hvilken utdanning velger de? Hvor lenge kommer eldstemann til å bo hjemme? Kommer begge to seg velberget gjennom tenårene? Ja, jeg tror det ender på en fin måte. Men som mamma kommer der alltid til å være en redsel inni meg. For ungene betyr alt.

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdager)

Podcast: Min psyke hverdag!