God morgen!

Jeg skal forteller dere en ting. Det er litt rart å snakke om, men jeg er faktisk ganske så redd for menn. Mannfolk kan selvsagt være ekstremt snille og gode. Men de kan også ha en annen side, hvor man får se at sinnet kan overta. Jeg er svært heldig som nå lever med en stille og rolig mann, og jeg har virkelig blitt tatt godt vare på. Det er ubehagelig for meg å omgås menn, dersom de strammer stemmen eller blir sinte. Da kortslutter ofte hjernen min, og jeg trekker meg tilbake. Noen ganger ender det i et skikkelig panikkangstanfall. Svært ubehagelig, og utrolig vondt å stå i der og da.

Min kropp takler ikke at en mann blir sint eller frustrert. Og jeg må hver eneste dag, øve på å bli tryggere. Så det er til tider ganske så utfordrende å håndtere menn, når jeg underholder gjester. De er jo så hyggelige og snille alle sammen. Men så hender det jo at noe blir beruset, og kanskje litt påtrengende. Da kan jeg kjenne at det starter noe inni meg, og jeg blir litt redd. Men jeg har jobbet meg sterkere, sånn at jeg kan takle å være i slike settinger nå. Jeg er streng mot meg selv, og jobber beinhardt med eget hode. For slike ting skal ikke stanse meg nå!

For oss som sliter med traumer, så kan det være vanskelig i helt ordinære situasjoner. Det kan være utfordrende for andre å forstå omfanget av. Men jeg tror at kommunikasjon er veldig viktig. Snakke med sine nærmeste om det, og jobbe seg gjennom det sammen. Selvsagt blir min kjære mann sint og frustrert iblant. Da må jeg takle de følelsene som kommer hos meg, og forsøke å puste meg gjennom angsten. For den kommer hver eneste gang. Jeg merker det med en gang, og da trigger det frem frykt og redsel hos meg. Selv om han er verdens snilleste ektemann.

Å leve sammen med meg, kan til tider være en prøvelse. Jeg forsøker derfor å bli bedre til å takle hverdagens oppturer og nedturer. Men jeg må innse at skadene mine ikke forsvinner. Jeg må akseptere dem, og så kan jeg ta nye steg i sakte tempo. Nå våger jeg så utrolig mye mer, og kan kose meg ute blant mange mennesker. Det er en seier for meg, selv om det fortsatt går galt noen ganger. Så jeg fortsetter å utsette meg for disse situasjonene, sånn at jeg gradvis blir roligere. Den reisen er på ingen måte over. Men jeg klarer meg bedre enn på lenge!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)

Podcast: Min psyke hverdag!

Bli gjerne med i Mestringsklubben!