Det er ikke så lenge siden jeg fortalte om spiseforstyrrelsen min her på bloggen. Jeg er helt ærlig når jeg sier at det var ganske vanskelig og skummelt. For mat er mange ganger utfordrende for meg. Jeg har holdt det for meg selv i veldig mange år. Jeg har nemlig hatt denne utfordringen siden jeg var en liten jente. Når man da skal ta av lokket, og slippe det ut til andre så er det tøft. Men jeg har gradvis åpnet meg opp i terapien og privat. For min spiseforstyrrelse er ikke livstruende på noe som helst vis. Men det er likevel en vanskelig ting for kroppen min. Jeg klarer nemlig ikke å gi den riktig næring. Og når dagene er vonde, så straffer jeg meg selv med på hoppe over måltider.
Dette er vanskelig. Men jeg føler likevel for å dele. For jeg trenger å bli kvitt min egen skam. Jeg har hatt denne utfordringen hele livet. Alt startet med mobbingen. For når man daglig blir hetset for kropp og utseende, så setter det dype spor. Jeg våget nesten aldri å spise på skolen. For da følte jeg at alle stirret på meg, og at jeg ble tykkere for hver bit jeg svelget ned. En skadelig tanke å ha i et barns hode. Men jeg tenkte sånn. Og derfor ventet jeg med å spise til jeg var trygg. Hjemme ble der spist altfor mye middag og kveldsmat for å kompensere.
Nå er jeg voksen, og har egen familie. Det er viktig for meg å være et godt forbilde for ungene mine. Så jeg forsøker etter beste evne å ha gode rutiner her hjemme. Men når det kommer til min egen rutine, så er den fortsatt ikke så bra. Jeg skal derfor henvises til Ernæringsfysiolog for å sette opp en kostholdsplan. Det skal hjelpe meg til å komme videre i denne prosessen samtidig som jeg jobber med den mentale biten. Dette kommer ikke til å bli en enkel prosess, og jeg vet ikke om jeg blir kvitt det. Men jeg skal ta i mot hjelp, og forsøke å få bukt med spiseforstyrrelsen.
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
