Jeg har alltid vært glad i musikk. Det har fulgt meg helt siden barndommen. Kan huske gleden over å få sin egen kassettspiller på rommet. Da startet en lang reise, med musikk på hver eneste kveld. Alltid noe kristelig, da vi hadde kun det i hus i lang tid. Gospelkor kassetter ble iherdig spilt av. Men så fikk jeg kassett med Sissel Kyrkjebø, og da var jeg jo helt solgt. Stod hjemme på barnerommet, og øvde meg på hennes sanger. Så fikk jeg endelig tak i Tor Endresen, Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg. Kun norsk musikk, men jeg elsket å høre på det.
Musikk har nemlig alltid hatt en beroligende effekt på mine tanker og følelser. Det har vært til stor trøst i en vanskelig oppvekst. Masse skjulte tårer ned i hodeputen, mens musikken gav meg den trøsten som jeg trengte der og da. I store deler av ungdomstiden, så måtte jeg ha på musikk for å kunne klare å sovne. Nå i voksen alder har jeg skjønt hva som foregikk. Det var en trygghet i det, som jeg virkelig hadde behov for. Og jeg kunne dyrke drømmen min om å bli artist. Helt alene på rommet, så kunne jeg late som at jeg var kjente artister. Bobbysocks var mine store helter. For en tid.
Det er både fint og trist på samme tid. For jeg hadde så mange visjoner og drømmer allerede da. Men ingenting av det ble virkelighet. Jeg har alltid drømt om å stå på scenen. Være artist med egen musikk, og ha et eget publikum som liker det jeg gjør. Når jeg nå opptrer, så får jeg et adrenalin kick. Hele kroppen aktiveres, og jeg elsker hvert minutt. Og jeg kan nesten ikke vente med å kunne opptre med min egen musikk snart. Musikk drømmene mine skal aldri dø. Det har jeg bare bestemt meg for. De drømmene som er med en gjennom hele livet, skal man ikke kimse av.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat(torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
Bli gjerne med i Mestringsklubben!
