Hei!

Først av alt så må jeg bare takke for alle de fine tilbakemeldingene som jeg fikk etter at bloggen ble startet opp igjen. Det var spennende å se hvordan det ble mottatt, og jeg er så glad for at så mange heier på meg og er positive. Som vi alle vet, så har corona herjet med hele verden i godt over et år nå. Og jeg slapp dessverre ikke unna sykdommen. Noe som virkelig var skummelt, og som jeg hadde vært veldig redd for. Nå har jeg fått det hele litt på avstand, og vil dele mine tanker og erfaringer rundt den opplevelsen. Heldigvis sitter jeg her, og kan leve en fin hverdag nå. Men det er ingen selvfølge etter et slikt sykdomsforløp.

Vi må tilbake til lørdag 13. februar. Da var jeg på jobb, og underholdt gjester i flere timer. Det var så fin stemning, og vi hadde stort fokus på å overholde smittevernreglene. Tre dager etterpå, fikk jeg beskjed om jeg hadde vært utsatt for smitte. Det bar rett hjem i karantene, og jeg begynte å bli urolig. Følte meg slapp og sliten den kvelden, men ellers ok. Morgenen etter våknet jeg opp med symptomer, og da knyttet det seg i magen min. Måtte vente en ekstra dag før jeg ble testet, og jeg ble bare verre og verre. Fikk problemer med pusten, og har astma fra før av. Ikke en god kombinasjon, for å si det mildt.

Det var ikke et sjokk for meg at testen min var positiv. Formen min var så elendig, at jeg havnet på legevakten allerede den kvelden. De måtte sjekke at jeg fikk nok luft ned i lungene mine. Selv om jeg var dårlig, så ble jeg sendt hjem i isolasjon på soverommet mitt. Der skulle jeg oppholde meg de neste 14 dagene. En helt forferdelig følelse å sitte innestengt på et soverom, og føle at man var direkte farlig for de andre familiemedlemmene. Min mann hadde da kommet seg hjem fra jobb, for å kunne ta seg av hjem og barn mens jeg var syk. Etter et døgn til fikk vi så vite at han også var smittet, så da var begge foreldrene her i huset nede for telling.

Heldigvis ble ikke han så dårlig som meg, og ungene klarte å holde seg unna oss. Jeg er så glad for at ikke de ble syke, selv om det er ganske så utrolig at de slapp unna. Jeg var sengeliggende, og hadde store utfordringer med pusten. Allmenntilstanden ble bare verre og verre, og jeg mistet lukt og smaksans. Det ble minimalt med mat og drikke, og da ble formen drastisk forverret. De neste dagene gikk med til å ligge rett ut med store smerter i hele kroppen, og jeg følte at kroppen min ikke fikk nok oksygen. To dager etter positivt resultat var jeg nok en gang på legevakten, og da trodde jeg de kom til å sende meg på sykehuset. Men nei, jeg var ikke syk nok. Hjem i isolasjon atter en gang.

Jeg ble skikkelig engstelig, og for første gang har jeg virkelig kjent på dødsangst. Da jeg lå helt hjelpeløs i sengen min, og ikke fikk til å puste. Ingen kunne komme inn for å trøste meg, eller hjelpe meg. Det ble helt slutt på å spise, og jeg drakk nesten ingenting. Kjente bare at kreftene mine ebbet ut. Det følte som at jeg langsomt ble kvalt til døde. Corona teamet i kommunen var i kontakt med meg hver dag, og de ble også mer og mer bekymret for min helsetilstand. De kontaktet på et tidspunkt ambulansen, og ville ha meg ned til legevakten igjen. De kom inn, men valgte til min store forskrekkelse å ikke ta meg med i bilen. Da ble det leven etterpå da jeg kontaktet corona teamet.

Vi ble nødt til å stable meg inn i vår egen privatbil, og min mann kjørte meg ned til legevakten. Der ble jeg liggende en stund, og de diskuterte med sykehuset om jeg skulle innlegges eller ikke. Nok en gang måtte jeg dra hjem til isolasjon, og da må jeg bare erkjenne at psyken min virkelig var langt nede. Kreftene var i ferd med å ebbe ut…..

Del 2 kommer……

Klem fra Wenche