MIN CORONA SYKDOM DEL 2!

Hei!

Da jeg ble liggende hjemme, så ble både familie og corona teamet svært engstelige. Jeg klarte nesten ikke å prate i telefonen, fordi pusten min var så elendig. Det var som å måtte hele tiden puste gjennom et sugerør, og så møte på en blokkering halvveis. Helt grusomt å komme seg gjennom i så mange dager. Da jeg hadde vært syk i syv dager, så gav kroppen min beskjed om at nå orker jeg ikke mer. Sent på kvelden begynte jeg å kaste opp magesyre, og det er noe av det verste jeg har kjent på i hele mitt liv. Da ringte min mann 113, og beordret ambulansen hjem til oss.

Det ble masse styr da, for de vil jo helst ikke ha en smittet person i ambulansen. Men etter en del krangling, så klarte jeg å stabbe meg ut til ambulansen. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke fant en båre til meg, eller hjalp meg mer. Men jeg var altfor svak til å kunne kjefte eller krangle. Da jeg endelig kom meg på båren, så hakket jeg tenner og frøs noe helt vanvittig. Nede på legevakten kjørte de heldigvis meg inn på båren, så jeg slapp å reise meg igjen. Det tror jeg ikke hadde vært fysisk mulig akkurat da. Ble møtt av en lege, som gav meg kvalmenedsettende sprøyte rett i skinka. Det hjalp heldigvis sånn at jeg sluttet å ville kaste opp.

Legen kikket på meg, og spurte om jeg ønsket å komme på sykehuset nå. Selvsagt sa jeg ja, og tårene min trillet av lettelse da vi reiste innover mot Kristiansand sent på natten. I sykebilen fikk jeg endelig oksygen inn i nesen, og da kunne jeg endelig puste lettere. Det var så godt, etter en lang uke med kun korte pust. Da vi kom inn på sykehuset, så var det full gjennomgang av sykdommen. De tok masse blodprøver. og det var så smertefullt. Jeg var så utmattet og sliten, at jeg nesten ikke klarte å besvare spørsmålene de kom med. Jeg ble så kjørt på røntgen, for å sjekke lungene mine.

Da jeg kom opp på avdelingen, ble jeg selvsagt kjørt rett inn i isolat. Og der møtte jeg en engel av en sykepleier. Jeg kan ikke få fullrost henne nok. Hun så hvor medtatt jeg var, og hun gjorde alt i sin makt for at jeg skulle ha det så bra som mulig. Etter en uke uten dusj og stell, så følte jeg meg jo så svett og skitten. Hun tok av meg klærne, og vasket meg. Fikk på meg sykehus klær, og var så utrolig behagelig i alt hun foretok seg. Snakket med meg om mine utfordringer, og kartlagte alt både fysisk og psykisk. Endelig kunne jeg senke skuldrene, og la frykten få slippe taket.

Jeg ble på sykehuset fra torsdag natt til mandag formiddag. De gav meg masse intravenøst næring, og jeg fikk også påfyll av vitaminer og mineraler. Kroppen min var fullstendig tom, og jeg måtte forsøke å spise igjen. Jeg kan huske at den første dagen jublet sykepleierne da jeg klarte å spise to Ritz kjeks og fem druer. Bittesmå steg ble feiret, og jeg fikk ligge med oksygen i nesen hele tiden. Da fikk kroppen min slappe av, og jeg kunne sakte bli bedre. Legene var bekymret de første to døgnene på sykehuset, men så kunne vi alle se at det snudde riktig vei med meg.

Det var ikke en frisk utgave av meg selv som dro hjem fra sykehuset den mandagen. Jeg klarte så vidt å gå uten støtte. Men jeg kom meg hjem, og hadde fått en del øvelser som jeg måtte gjøre ofte. Lungene mine måtte trenes opp igjen, og det var jeg fast bestemt på å fikse. Min verste frykt var jo at lungene ikke ville kunne gjøre den jobben som de skal. Da jeg kom hjem, så klarte jeg å gjennomføre en dusj. Aldri har det vært så deilig som da. Å komme seg ren inn i egne klær, var så godt. Å kunne sitte i stuen hjemme sammen med familien, var både tårevått og deilig på samme tid.

Tiden etter sykehusoppholdet, har bestått av å komme seg til hektene igjen. I sakte tempo kom jeg i gang med mat og drikke. Fikk gå noen veldig korte turer, og den fysiske formen trengte lang tid på å bli bedre. Heldigvis har jeg tatt i bruk min stahet, og jeg har gjort alt som legene har bedt meg om. Det har gitt resultater, og jeg er så glad for å kunne være i god form igjen nå. Jeg må likevel erkjenne at denne opplevelsen har satt dype spor i meg, og jeg har aldri kjent på en slik redsel noen gang. Å kjenne på ordentlig dødsangst, har jeg hatt behov for å få profesjonell hjelp til å håndtere i etterkant.

Jeg forteller min historie fordi jeg ikke ønsker at andre mennesker skal gå gjennom det samme som meg. Det er fortsatt smitte der ute, og vi må være forsiktige. For min del så ble det ekstra farlig på grunn av mine kroniske sykdommer. Men selv friske mennesker kan få store helseproblemer av Corona. Det føltes godt å bli vaksinert, og jeg kunne da senke skuldrene ned litt. Jeg skal ikke formane noen av dere til å gjøre endringer i deres hverdag. Men vær forsiktige, og hold avstand. For jeg unner ikke min verste fiende å oppleve det samme som meg. Ta vare på dere selv, og vær glad for hver dag som du er frisk og rask!

klem fra Wenche

0 kommentarer

Siste innlegg