God kveld!

Jeg er ikke så redd for å gå utenfor komfortsonen min. Det er faktisk en av mine positive sider. Eksponeringsterapi har jeg hatt god effekt av, og har kommet meg lenger enn forventet. Jeg lever ikke et perfekt liv, men et liv som er fylt opp av kjærlighet og respekt, Trygge rammer har hjulpet meg til å bli så stabil som mulig. En av de tingene som jeg våger, er å stå på en scene. Jeg elsker å opptre, og koser meg skikkelig. Vi snakket litt om dette temaet da vi øvde til min opptreden i morgen. Jeg fikk vite at folk ser på meg som et forbilde. At jeg klarer masse selv om jeg har psykiske diagnoser. Da blir jeg ydmyk og takknemlig for fine ord. Hvis jeg kan hjelpe noen der ute, så er det bare fint.

Men så kan jeg være livredd for andre ting. Som for eksempel dersom en mann blir hissig i mitt nærvær. Da ønsker jeg bare å rømme langt vekk. Da blir jeg liten, og redd. Angsten kommer i store bølger, og skyller over meg. Kun fordi en mannlig person blir sint. Det trenger ikke å være meg han er sint på heller. Men jeg får panikkangst. Det er en skade som jeg må leve med, og som er ganske frustrerende. Dette kommer ganske overraskende på folk. For jeg kan se ganske så behersket ut, men likevel være livredd på innsiden. Dette er noe som jeg jobber masse med, og som jeg er nødt til å få bedre kontroll på. Et steg om gangen. Klare å være i samme rom , selv om noen er sinte. Det er vanskelig, men jeg klarer det noen ganger.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hvis jeg ikke eksponerer meg for det, så kommer det aldri til å bli bedre. Akkurat det er helt utenkelig for meg. Jeg vil ikke ha det sånn i min hverdag, og jeg kjemper meg gjennom det. Ved å prate om det, så er jeg i gang med å ufarliggjøre det. Både for meg, men også for andre. For vi er mange som lever med traumer, og vi må jobbe hardt for å komme videre. Jeg er heldig som er gift med en rolig mann. Men det hender jo at han også blir frustrert og sint. Da stresser jeg noe så helt umenneskelig, og han hater å se på meg da. Mange ganger så ender det med at han bare holder meg fast, og er stille. Han roer meg ned. At han faktisk orker å leve med meg i hverdagen, er helt utrolig stort for meg. Men vi ser fremskritt, og jeg tåler mer nå enn før.

Jeg håper at dere skjønner tegningen. Det er ikke alltid like enkelt å være sånn som meg. Men jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Og jeg skal bli enda bedre. Helt frisk blir jeg ikke. Men jeg skal fortsette å lage meg en hverdag som fungerer bra. Da kommer jeg meg fremover, og jeg når målene mine!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg