Jeg har som mange vet snakket om at jeg ble grovt mobbet i barndommen min. Det er noe som jeg ønsker å dele fordi jeg vet at veldig mange mennesker lider i stillhet på grunn av mobbing. Noen mennesker tar faktisk selvmord fordi de ikke ser noen verdi i seg selv. Det berører meg dypt. Nå er jeg en voksen dame som har passert 40 år. Men mobbingen plager meg enda. For jeg må hele tiden jobbe med min selvtillit, selvfølelse og selvrespekt. Skadene er store, og de preger min hverdag. Det er noe som jeg ikke kan rømme vekk fra. Det ligger der fortsatt, og skaper utfordringer for meg i min hverdag. Jeg kan være i situasjoner som jeg egentlig takler helt fint, men så kommer styggen på ryggen. Han minner meg på alle de vonde ordene og setningene. Da går kroppen min i alarm modus, og jeg må jobbe beinhardt for å kunne stå i den situasjonen.
Dette kan være vanskelig for andre å forstå. For dette skjedde jo da jeg var en liten jente. Men kroppen min husker det, og forsøker å ta kontrollen. For noen uker siden skulle jeg arrangere en arbeidshelg for Mental Helse. Jeg hadde vært veldig urolig og usikker på forhånd. Jeg forberedte alt sammen, og laget program. Det var mange små ting som jeg måtte huske på. Da jeg kom dit så var jeg veldig nervøs. For tenk om jeg hadde glemt noe viktig. Men jeg hadde ikke det, og alle var så fornøyde. Det var kun jeg som jaget meg selv opp, og som hadde en kropp stappfull av adrenalin og angst. Jeg er heldig som har en slik fin gjeng som klarte å roe meg ned. Men jeg sov nesten ikke, og var helt utslitt da kom hjem etter det døgnet. Faktisk så sovnet jeg sittende i stolen i stua, Det pleier ikke å skje.
Jeg vet at jeg klarer veldig mye. Men jeg er fortsatt den lille jenta som ikke har selvtillit. Hun kommer frem iblant, og det er ikke så hyggelig. Men jeg forsøker å forstå kroppen min , og akseptere at dette er en del av livet mitt. Jeg kan ikke gå bakover i tiden for å fikse det. Jeg må heller godta at dette er noe som jeg må jobbe meg gjennom i voksen alder. Kanskje forsvinner det aldre helt. Men jeg velger å ha et godt liv likevel. For angsten er ikke hele meg, Jeg klarer mer og mer. Men noen ganger stopper det fortsatt opp hos meg. Jeg er ikke alene om å ha det slik. Vi er altfor mange som sliter på grunn av mobbing. Det er noe som jeg vil jobbe for å bekjempe!
