God morgen!
Jeg har valgt å skrive musikken min på min egen dialekt. Kun da klarer jeg på kjenne på et skikkelig eierskap til tekstene, og jeg får formidlet mine tanker og følelser. Det er sterke følelser i sving, og jeg bretter ut sjelen min. Når jeg nå spiller inn min musikk, så hopper jeg inn i de gamle følelsene mine igjen. Og jammen meg klarer det å skape en sårbarhet igjen hos meg. Det er ikke så synlig på utsiden, men jeg har så masse som skjer på innsiden for øyeblikket.
Det er heftig å skrive seg gjennom en livskrise. En uhyggelig skilsmisse, den vanskelige sannheten og de brutale følelsene. Alt som har revet sjelen min i stykker, og som kjærligheten har lappet sammen igjen. Jeg har forsøkt å sette ord på det som har skjedd i livet, men samtidig forsøke å fortelle på en skånsom måte. Det har vært en så utrolig viktig terapi for meg, og det minnes jeg på hver eneste gang jeg fremfører dem.
Musikken min inneholder sårbarhet, sorg, fortvilelse, håp, kjærlighet og positive tanker om fremtiden. Men jeg blottlegger meg selv på en ny måte. Det betyr at jeg må jobbe hardt med egne følelser underveis på denne reisen. Når tiden er inne for konserter, så kommer jeg til å trenge et solid nettverk rundt meg. Mennesker som vet hvorfor jeg reagerer, og som kan hjelpe meg gjennom det. Mine musikere er også musikkterapeuter. De vet hele min historie, og kan se meg på en god måte. Det er en trygghet for meg.
Når jeg går ut av komfortsonen min, så hjelper de meg til å stå støtt. Jeg har valgt å kun ha med de to i denne omgang. Så jeg holder det ganske så nakent med kun to musikere. Det tror jeg er helt riktig i denne omgang, og en fin start for meg. Vi har en fin trio, og har jobbet oss godt sammen. Det er så herlig å ha en behagelig tone, og vite at de har ryggen min dersom jeg trenger det. Jeg håper og tror at dere vil kunne legge merke til det gode samspillet mellom oss på platen. Det gleder meg veldig, og vi ser frem til å spille for dere.
Klem fra Wenche