De dagene hvor jeg får panikkangstanfall, er beinharde å komme seg velberget gjennom. I dag skjedde det på nytt, men jeg ønsker ikke å dele alle detaljene her på bloggen. De som kjenner til panikkangst, vet hvor sliten man blir etterpå. Og jeg kjenner at nå er jeg helt på felgen. Det blir en rolig kveld på sofaen, og jeg skal være god mot meg selv. De negative tingene skal ikke jobbes mer med i dag. Nok er nok.
Jeg er redd for å blottlegge meg, selv om jeg er åpen her på bloggen. Så når det skjer et panikkangstanfall i offentligheten, så føler jeg meg så naken og sårbar. Men det er jo kanskje de gangene man lærer aller mest. Man ser det ikke alltid der og da. Jeg trenger ofte noen timer på å regulere meg skikkelig i etterkant. Stress er ikke noe som forsvinner med en gang, men ballongen sprakk så det suste i dag.
Så hva lærer man da? Jo, det får meg til å tenke over hva som trigget meg. Og hvorfor rullegardinen datt helt ned der og da. Så kan man velge å snakke om det, og forsøke å gå videre derfra. Jeg har kjent på mange sterke følelser i dag. Det har vært redsel, sinne, frykt, fortvilelse, og aller mest flaut. Men så har det også vært store mengder med kjærlighet og omsorg, gode ord og støtte.
I kveld skal jeg ha lov til å være sliten. Men jeg skal ikke skjemmes over det som skjedde i dag. Det er over, og alt er ferdig snakket. Det handler aller mest om at jeg må tillate meg selv å kjenne på disse følelsene. Jeg har snakket om sårbare ting i dag, og lagt alt på blokka. Da er det godt å bli møtt med kjærlighet i retur.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
