I helgen så fikk jeg noen koselige bilder fra familien min i Egersund. Det var veldig koselig å se at de hadde det bra, og at de var sammen. Men jeg må ærlig erkjenne at da kjente jeg på savnet. Det stakk inni meg, og jeg ble sittende med tårer i øynene mine. Jeg er jo veldig glad i min familie, men ser dem ikke så veldig ofte. Akkurat nå i disse virus tidene, så er det jo ikke aktuelt å få dem ned hit. Og jeg sliter jo med å være i Egersund. Så da blir det telefon og bilder.
Å faktisk kjenne på dette savnet, var både godt og vondt. For det forteller meg at jeg virkelig er glad i den herlige gjengen, og at jeg må jobbe med mine egne følelser og savn. Det er jo ganske vanskelig for meg å forklare hvorfor jeg ikke kommer dit så ofte. Men jeg tror likevel at mange av dere skjønner meg godt. Kroppen min husker så altfor masse, og jeg må beskytte meg selv. Nå gleder jeg meg til denne unntakstilstanden snart er over, sånn at jeg kan få foreldrene mine ned på besøk. Ungene savner mormor og beste, og det skjønner jeg godt.
Familie er viktig, selv om vi bor på ulike steder. Min kjærlighet til dem, vil aldri forsvinne. Men så må vi bare erkjenne at vi lever ulike liv, og at vi må respektere andres grenser. Det blir godt å se dem igjen en dag. Og jeg gleder meg aller mest til de gode klemmene. At far holder rundt meg, er alltid godt. Og jeg savner mor sine glatte kinn. Herlighet, skulle tro jeg var en liten jente. Men nei, jeg er voksen. Og jeg savner de som jeg er glad i.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
Bli gjerne med i Mestringsklubben!