Å snakke åpent om spiseforstyrrelsen min, er ganske hardt til tider. Men desto viktigere er det for meg å kunne akseptere min egen situasjon. Det er ikke sånn at problemet forsvinner, eller at man plutselig klarer seg helt ute å sprekke. Nei, det er på mange måter fortsatt vanskelig å håndtere. Men jeg føler at det er riktig av meg å snakke åpent om det på mine sosiale kanaler. Nettopp fordi det fortsatt er en del av min hverdag, og det er utfordringer som ikke nødvendigvis alltid ender like vellykket.
Det som er bra nå, det er at jeg gjenkjenner mønsteret mitt i etterkant av en “sprekk”. Jeg forstår hva som har utløst denne trangen til å spise masse. Ekspertene sier at jeg har kommet meg et stort steg nærmere en bedring, når jeg nå faktisk skjønner hva som skjer med meg. Men så er det da neste steg å kunne gjenkjenne det på forhånd, og ikke sette i gang med å spise. Der er jeg noen ganger, men ganske ofte så merker jeg det ikke før i etterkant. Så jeg er nok ganske matt av meg selv noen ganger.
I terapien så lærte jeg at dette var en forstyrrelse som var på en måte i blodet mitt. For jeg har hatt det siden jeg var omtrent 5 år, og nå er jeg 42. De mente at jeg hadde gått med dette uten hjelp i så mange år, at kroppen min ikke kom til å gi slipp på denne beskyttelsesmekanismen. Det skremte meg litt, og jeg ble sint. For jeg ønsker jo innerst inne å bli kvitt alt sammen. Sannheten er at jeg må leve med det på best mulig måte, og akseptere at spiseforstyrrelsen er en del av meg. Det er ikke enkelt.
Jeg har et håp om at min åpenhet kan være til hjelp for andre der ute. Og jeg mener bestemt at det hjelper meg selv også. Nå våger jeg å erkjenne det, og det er et viktig punkt i prosessen. Skulle bare ønske at dette gikk lettere, og at jeg var sikker på at det vil slippe taket i meg en gang. Tiden vil vise. Jeg skal i hvert fall kjempe.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
Hei!
Lurer på hva navnet på din spiseforstyrrelse er? Jeg har selv store problemer med mat og matmønster.. men jeg passer ikke inn helt i de “vanlige” kategoriene. Utifra det jeg har lest hos deg om dette så kjenner jeg meg veldig igjen.. lurer bare på hva slags spiseforstyrrelse det er, om det er noe jeg kan google for å se om passer meg..
Skjønner hvis du ikke vil si det altså. Ikke noe press!<3
Uansett.. ha en god natt, så gleder jeg mrg til nye innlegg i morgen.
– Kristine
Hei❤️Jeg har en diagnose innenfor bulimi. Kaster ikke opp. Men trøstespiser, og kompenserer med å ikke spise. Ønsker deg en fin uke! Klem fra Wenche
Takk for svar. Da har jeg forstått det rett. Det kan minne litt om meg selv. Har slitt med mat i mange år.. begynte da jeg var 12 og nå er jeg 30. Har aldri turt å ta det opp med behandleren min.. men kanskje jeg kan tørre nå.
Takk for at du er så åpen.
Kjære deg❤️Jeg holdt dette skjult for terapeuten i altfor mange år. Si det som det er. Da Jan man få hjelp til å komme Videre. Ikke lett, men det går! Ønsker deg alt godt, takknemlig for at jeg får lov til å hjelpe! Klem