Noen ganger så føler jeg at der er et kappløp mellom meg og livet mitt. Akkurat som at jeg hele tiden forsøker å være i forkant på alle områder. Da kan jeg forberede meg mentalt, og har da allerede etablert trygge rammer for meg selv. Men det er en umulig oppgave, dersom man ønsker seg fremdrift på personlig plan. Å være tilstede her og nå, er ikke alltid like enkelt for meg. For jeg trives aller best dersom jeg er mentalt forberedt, og har laget meg en strategi inni hodet mitt.
Jeg vet det høres rart ut, og jeg skjønner at dere stusser over det. For det er jo ekstremt bakvendt å leve på den måten, og jeg forsøker etter beste evne å slutte med det. Jeg merker det når jeg skal reise bort, eller skal delta på noe som skjer der og da uten forvarsel. Da sliter jeg, og må jobbe ekstremt masse for å holde meg selv rolig. For meg så ble jo dette ekstra utfordrende, da jeg var med til Tromsø i høst. Og jeg har i etterkant jobbet hardt med meg selv. For jeg må jo våge mer, og være tilstede i øyeblikket.
I forrige innlegg så skrev jeg om min utålmodighet. Det henger sammen med denne prosessen også. For jeg må finne en middelvei, hvor jeg takler å være litt impulsiv men har litt kontroll. Ikke så enkelt alltid, men jeg vet at der kommer mange muligheter hvor jeg kan trene på dette. Det er helt umulig for meg å vite hva som skal skje i fremtiden. Så da trenger jeg jo ikke å bruke så utrolig masse energi på det allerede nå. Jeg har snakket med venner om dette, og de sier jo at jeg må puste med magen. Det kommer til å gå bra med meg. Jeg er jo en person som aldri gir seg.
Poenget er at jeg ikke orker å løpe kappløp hele livet. Jeg ønsker meg mer mental ro, og at jeg klarer å takle overraskelser på en positiv måte. Det krever øvelse, og da må jeg slenge meg ut av komfortsonen. Bli med på spontane ting, og bare være til der og da. Kommer jeg noen gang dit?
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Podcast: Min psyke hverdag!
